«Det høres ut som en selvmotsigelse, men det ligger stor frihet i å følge et system. Det hjelper meg med å gi slipp på kontroll. På den måten velger jeg også bort å forholde meg til hva som er «pent» eller ikke» 15.10.2020 Høstutstillingen

Gerd Tinglum har i anledning Billedkunsts besøk funnet fram noen av bildene som utgjør verket Nytt alfabet (2018). Stilt opp mot veggen i atelieret på Ekely er et lite utvalg fra serien tresnitt som skal vises på årets høstutstilling. Ved siden av kunstnerpraksisen har Tinglum i flere år også jobbet som professor og rektor på kunsthøgskolene i Oslo og Bergen. Mange av hennes tidligere elever – deriblant undertegnede – husker engasjerte samtaler om blant annet viktigheten av å gi slipp på kontroll i arbeidet.

Silje Rønneberg Hogstad: Fortell om Nytt alfabet. Det består av 29 tresnitt, særtrykk – hvert måler 50 × 64 cm – som altså representerer hver bokstav i det norske alfabetet?

Gerd Tinglum: Jeg har tatt utgangspunkt i etymologien til bokstav, herunder ordet «bøkestav». Da jeg studerte i Tyskland på 1960–70-tallet, hadde jeg en lærer som var opptatt av dette. Og jeg likte det så godt! Jeg har tenkt i mange år at jeg skal lage et alfabet. Med tanke på at teknikk er viktig for innholdet, var det selvfølgelig at det skulle trykkes med tre og som tresnitt.

SRH: Det er ikke umiddelbart lett å skille bokstavene fra hverandre, men man kan tyde det etter hvert som man forstår hvordan de er utformet. Kan du fortelle litt om hvordan du har gått fram for å formgi dem?

Jeg bruker moduler som gjentar seg i de 29 tegnene, på samme måte som man tradisjonelt konstruerte skrift Videre har jeg jobbet ut fra en problemstilling: Hvor lite inngrep kan jeg gjøre for at formen etablerer leselighet? Dette har jeg vært opptatt av i mange år, og dette alfabetet tilhører helt klart familien av verk der jeg utforsker disse spørsmålene. Helt konkret undersøker jeg hvor lite jeg kan fjerne av flaten til et rektangel for å skape noe man tolker som en bokstav. Bokstavene er egentlig lite elegante, de har fått et helt eget uttrykk ved at bokstavflaten er stor og negativrommet forholdsvis lite.

SRH: Fargemessig bruker du din allerede etablerte fargepalett, hvor hver av fargene representerer bestemte kvaliteter og egenskaper. Kan du fortelle litt om din utvikling fra figurativ til konseptuelt orientert kunstner? Hvordan oppstod behovet for paletten?

GT: Faktisk er dette første gangen jeg viser at en X er oransje – altså, hvis jeg bruker en X, er den alltid oransje. På samme måte er Z grønn, mens W er rød, og så videre.

Jeg begynte å utvikle fargesystemet mitt allerede under kunstutdannelsen i Tyskland. Da jeg først begynte på kunst- og håndverksskolen i Hamburg, var jeg opptatt av spørsmål rundt figurasjon og narrativ. Studiene var orientert mot klassisk utdannelse, virkelighet, og jeg tegnet og malte mye akt og stilleben. Men hos meg var behovet stadig mer å finne ut av: Hvordan kan jeg formulere fortelling uten figurasjon?

På akademiet i Oslo gjorde jeg en del arbeider der jeg utforsket konflikten mellom det tradisjonelle og det nye, blant annet med en serie bilder der jeg malte over klassiske akttegninger (Overmalinger, 1969–1979). Jeg begynte å tenke på en palett som noe som i stor grad er tilfeldig og har mye med smak å gjøre. Det at jeg begynte å systematisere fargene, var en metode for å unndra meg smak og vane, og jeg har brukt mange år på å utvikle denne paletten. Den består av grunnfargene, komplementærfargene, samt lyseblått, lyserødt og oker. Av og til legger jeg også til svart; da blir det 12 farger.

I Bemerkungen über die Farben, skrevet like før hans død i 1950, skriver Ludwig Wittgenstein om hvordan den ene fargen tilintetgjør den andre: Rød tilintetgjør gul, gul tilintetgjør blå, og så videre. At han bruker ordet «tilintetgjørelse» (Vernichtung), henviste til betydningen av handlingen når man legger en farge over en annen, mer enn hvilken farge som oppstår.

Bruken av paletten er også helt i tråd med et kjent sitat av Marcel Duchamp: «I have forced myself to contradict myself in order to avoid conforming to my own taste.»

SRH: Når du har bestemt hva slags innhold du skal jobbe med i et verk, indikerer innholdet hvilke farger du skal bruke?

GT: Ja, da jobber jeg med de fargene. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det ligger stor frihet i å følge et system. Det hjelper meg med å gi slipp på kontroll. På den måten velger jeg også bort å måtte forholde meg til hva som er «pent» eller ikke. Jeg arbeider alltid med papiret eller lerretet horisontalt, jeg ser bildet først når det henger på veggen, da er det ferdig.

SRH: Ett av dine mest kjente verk er fotoserien Usynliggjorte, utryddede og truede arter fra 1991, der portretter av historisk betydningsfulle kvinner er dobbelteksponert over sjeldne og planter som står i fare for å forsvinne. Her jobber du fortsatt figurativt?

GT: Den serien ble laget i tiden jeg holdt på med å utvikle paletten min. Jeg fortsatte å jobbe med figurasjon også etter at systemet var utviklet, men da i form av planter.

SRH: I kunstnerskapet ditt er det ofte et prinsipp for utformingen av verkene i bakgrunnen. Men slik vi var inne på tidligere, er ikke det nødvendigvis synlig for betrakteren?

GT: Nei, betrakteren trenger ikke innsyn i de prinsippene jeg har brukt for hvert enkelt verk. For å ta et maleri fra serien Forsoning (2005) som eksempel: Det kan framstå abstrakt for betrakteren, men mitt utgangspunkt er ikke abstrakt, i denne serien er det for eksempel personer. Jeg bearbeider det jeg vil si om til farge og abstrakte former, med så få formuleringer og inngrep som mulig. Rikdommen i fargen oppstår ved overmalinger med transparente lag. Prinsippet her er det samme som i alfabetet, men der handler det om hvor lite jeg kan fjerne av formen for at det skaper en bokstav. I maleriet om hvor lite trengs for at det som skal sies blir formulert.

Det at jeg arbeider etter klare prinsipp, gir arbeidene forskjellige uttrykk, som om det underliggende systemet tilintetgjør seg selv underveis.

Vi går ned i Tinglums stue der hun har ett av bildene fra Forsoning hengende. Maleriet i lyserøde, grønne og gule gjennomskinnelige strøk på papir måler 1,5 × 2,5 meter.

GT: Hvorfor jeg har valgt de ulike fargene, hvilken person jeg har tenkt på eller hvorfor man skimter konturene av en misteltein gjennom laseringene i bildet, er ikke informasjon som betrakteren trenger. Jeg husker ikke engang selv nøyaktig hvordan jeg kom fram til fargene i dette bildet. Det er ikke viktig nå, men det var viktig i utførelsen. Nå snakker bildet for seg selv. Jeg er interessert i at det stilles spørsmål rundt hva og hvordan vi ser.

Vi tusler opp trappene til atelieret igjen.

SRH: At akkurat tresnitt ble mediet for Nytt alfabet var altså en følge av ordet bøkestav. Tradisjonelt opererer man med opplag innen grafikk, hvor alle versjonene av et trykk skal være helt like og «perfekte». Du forholder deg ikke til en slik tankegang med dette verket? 

GT: Hele ideen om opplag er jo i utgangspunktet kommersiell. For meg er det arbeidet med alfabetet som har vært viktig i dette verket, ikke at alle trykkene skal bli helt like. Trykkstokken er den samme, men påføringen av trykkfargen gjør at trykkene blir forskjellige. Jeg opererer ikke med såkalte feiltrykk, og kaster heller ikke trykk. Det gjør også at trykkprosessen er utfordrende og spennende, og at jeg forholder meg til hver bokstav individuelt selv om jeg trykker flere av hver.

SRH: Du sa at du har hatt lyst til å lage et arbeid om alfabetet siden studietiden i Tyskland. Hva var det som gjorde at det tok så mange år før du satte planen ut i livet?

GT: Det som gjorde det mulig å gå inn i dette, var at jeg hadde et forskningsår etter å ha arbeidet som rektor og professor ved Kunsthøgskolen i Bergen, og før det i en årrekke som professor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg fikk et fantastisk atelier i tilknytning til skolen, og arbeidet der på heltid. Jeg har stilt ut en del i de årene jeg underviste, men som rektor hadde jeg ikke forskningstid, så alt jeg gjorde i de årene, var basert på intensivt helgearbeid – jeg ble søndagsmaler. Da jeg kunne arbeide fulltid på atelieret, malte jeg meg inn i et hjørne. Jeg brukte anledningen til å realisere dette alfabetet som jeg hadde tenkt på så lenge. På det nye kunstakademiet hadde jeg også tilgang til et fantastisk grafikkverksted.

SRH Ble det en annen dialog enn når du underviser og er i professorrollen når du selv stod der og jobbet side om side med studentene?

GT: Det er klart at definisjonen av roller er der i utgangspunktet, men likevel: Arbeidet til studentene er der, og arbeidet mitt er der – ved siden av hverandre. Det er en virkelighet vi forholder oss til der og da som er like akutt for begge parter og som er veldig annerledes enn i en undervisningssituasjon. Hierarkiet lærer–elev blir mildere, ikke så viktig. Den lekenheten som ligger i material- og verkstedarbeid, blir veldig tydelig når man møtes på denne måten.

SRH: Men var det noen bokstaver som var vanskeligere å formgi enn andre?

GT: Jeg hadde én som var spesielt problematisk å løse. Det viser seg at mange som konstruerer bokstaver, har problemer med denne. Det er S – en vanskelig bokstav. En kollega med erfaring i å konstruere skrift, hjalp meg med å løse det på verkstedet. Så fellesskapet der var nyttig for arbeidet mitt direkte. Men også å utveksle erfaringer med studentene, eller høre hva de tenker; om opplag; hvorfor lito er så vanskelig; hvorfor velger du dette trykket og ikke det andre … Man fikk diskutert arbeidet fra den praktiske siden. Det var en veldig god erfaring, inspirerende og nyttig.

SRH: Bokstavene skal ikke henge i rekkefølge?

GT: Nei, jeg er opptatt av at de ikke skal gjøre det. Ikke alle bokstavene er like lette å identifisere, så man må lete seg fram før man forstår prinsippet for hvordan de er konstruert. Men det som er morsomt, er at bokstavene har fått litt karakter, temperament. De minner meg litt om tegneserier. Litt B-gjengen …

SRH: Det er noe med det forenklede uttrykket, man leser inn bein og ansikt.

GT: De er litt mutte og sinte. På noen ser man det mer enn andre, særlig de som ikke er symmetriske. E er sint, opplever jeg. Og noen er veldig påståelige.

SRH: Haha, Æ ser ganske aggressiv ut! Men, Gerd, det er jo rett og slett en ny font du har laget?

GT: Visst er det det! Jeg har faktisk registrert den som en ny font, den heter Nytt alfabet. Da Ane Mette Hol og jeg stilte ut sammen på Dropsfabrikken i 2019, brukte vi fonten på plakaten. Så den er absolutt anvendbar!