Man kan ikke snakke om kunsten på Hå gamle prestegard uten å snakke om stedet, spesielt når det gjelder denne utstillingen. Så la oss begynne der. Prestegården, som i dag er kunst- og kultursenter med tilhørende kafé, ligger et godt stykke ut på Sør-Jæren, i enden av en smal vei, forbi et fyrtårn på en bratt klippe. Den er litt av et skue, denne plassen, med de gamle trehusene i det langstrakte landskapet, omgitt av vikinggraver og gressende kyr, liggende tett inntil Nordsjøen med en bred og mektig horisont i bakgrunnen. Og det er nettopp dette havet som er åstedet for den grusomme Kielland-ulykken i 1980. Havet ligger som et bakteppe for utstillingene inne på gården, og forsterket ytterligere den mektige opplevelsen jeg hadde da jeg fikk besøke Prestegården (3. april, red.anm.), som var stengt grunnet covid-19-pandemien.
Man kunne tenke seg at kunsten på Hå står i konkurranse med den sublime naturopplevelse, men jeg har alltid ment at det er den hellige treenigheten av havet, kunsten og svela man kan få i kafeen i det lille sidehuset av galleriet, som gjør opplevelsen komplett. I dag kom jeg meg ikke lenger enn inn i det første utstillingsrommet før klumpen sto i halsen. Utstillingen «Råolje/Crude» er oppkalt etter råstoffet oljearbeiderne på plattformen Alexander L. Kielland boret etter den stormfulle natten i 1980. Ett av de fem beina på plattformen knakk, og plattformen som ikke kunne velte, veltet på under 20 minutter etter at ordene «Mayday, mayday, ‘Kielland’ velter!» ble ytret fra radiorommet.
Prosjektet er et dokumentarisk samarbeid mellom fotograf Tord F Paulsen og forsker og forfatter Marie Smith-Solbakken, og består av en serie portretter samt tekst basert på bokutgivelsen «Alexander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet (Hertervig Forlag, 2017) – en bok som er valgt ut som årets bok til litteraturformidlingsprosjektet «Hele Rogaland leser», hvor 30 000 eksemplarer deles ut gratis til innbyggerne (i regi av Rogaland fylkesbibliotek og under tittelen Plattformen som ikke kunne velte, red.anm.)
Portrettene avbilder pårørende, overlevende, redningsmannskaper og andre parter som var involvert hendelsen seint i mars 1980. Fotografiene er ikke iscenesatt eller manipulerte, men viser hver person i egne omgivelser. Under hvert portrett står det et sitat fra de avbildede, som er tatt fra intervjuene i boken – sitater ment å informere, opplyse, eller simpelthen stå som såre beretninger. Noen gråter, noen smiler, andre er helt passive. En av dem er brann- og redningssjef Henry Ove Berg, som deltok i redningsaksjonen. Han er avbildet i garasjen til brannstasjonen, med hånden foran ansiktet, tydelig rørt: «Det kom så mange lik som skulle identifiseres, så mange kister. Det var så mange bilder og sterke inntrykk, så skal du hjem om kvelden og være pappa. Vi snakket jo ikke om sånt på den tiden.»