Naturkrefter, markedskrefter og mennesket.Tekst av Siri Borge.

Fra Tord F Paulsen og Marie Smith-Solbakken, «Aleksander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet (2017) fra serien Råolje. Stavanger: Hertervig Akademisk. Foto: Tord F Paulsen.
Hovedbilde: Svein Arne Hapnes, lege, 330-skvadronen, Sola Flystasjon. Hadde militærtjeneste ved Sola flystasjon fra 15. mars. «Var med det andre helikopteret ut til ulykkesstedet. Da vi kom ut, var det over. Det var et mareritt. Vi så døde i sjøen, et avrevet plattformbein og et plattformbein som stakk opp av et frådende hav. Det ble helt stille i helikopteret. Her hadde elementene slått knock out på moderne norsk industri. Vi hadde lite å stille opp med.» Fra Tord F Paulsen og Marie Smith-Solbakken, «Aleksander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet (2017) fra serien Råolje. Stavanger: Hertervig Akademisk. Foto: Tord F Paulsen.
I en storm på Nordsjøen 27. mars 1980 veltet plattformen Alexander L. Kielland. Ulykken kostet 123 liv og hadde 89 overlevende. På dagen, 40 år etter, skulle det åpnet to utstillinger for å markere hendelsen. «FOR aig veit existen af vorld», har en mer generell tilnærming til hav og maritim industri, og setter ulykken i et større perspektiv. Den andre utstillingen, «Råolje/Crude», springer direkte ut fra Kielland-ulykken gjennom et dokumentarisk samarbeid i form av tekst og foto, men forvalter også et stykke historie som defineres av norske myndigheters hemmelighold, ubesvarte spørsmål, tvilsomt politiarbeid og en offisiell forklaring på den største industriulykken i norsk historie, som etter sigende ikke holder vann. Det er mange skjebner. Og mye informasjon å bære for en liten utstilling – noe den klarer helt utmerket.

Man kan ikke snakke om kunsten på Hå gamle prestegard uten å snakke om stedet, spesielt når det gjelder denne utstillingen. Så la oss begynne der. Prestegården, som i dag er kunst- og kultursenter med tilhørende kafé, ligger et godt stykke ut på Sør-Jæren, i enden av en smal vei, forbi et fyrtårn på en bratt klippe. Den er litt av et skue, denne plassen, med de gamle trehusene i det langstrakte landskapet, omgitt av vikinggraver og gressende kyr, liggende tett inntil Nordsjøen med en bred og mektig horisont i bakgrunnen. Og det er nettopp dette havet som er åstedet for den grusomme Kielland-ulykken i 1980. Havet ligger som et bakteppe for utstillingene inne på gården, og forsterket ytterligere den mektige opplevelsen jeg hadde da jeg fikk besøke Prestegården (3. april, red.anm.), som var stengt grunnet covid-19-pandemien.

Man kunne tenke seg at kunsten på Hå står i konkurranse med den sublime naturopplevelse, men jeg har alltid ment at det er den hellige treenigheten av havet, kunsten og svela man kan få i kafeen i det lille sidehuset av galleriet, som gjør opplevelsen komplett. I dag kom jeg meg ikke lenger enn inn i det første utstillingsrommet før klumpen sto i halsen. Utstillingen «Råolje/Crude» er oppkalt etter råstoffet oljearbeiderne på plattformen Alexander L. Kielland boret etter den stormfulle natten i 1980. Ett av de fem beina på plattformen knakk, og plattformen som ikke kunne velte, veltet på under 20 minutter etter at ordene «Mayday, mayday, ‘Kielland’ velter!» ble ytret fra radiorommet.

Prosjektet er et dokumentarisk samarbeid mellom fotograf Tord F Paulsen og forsker og forfatter Marie Smith-Solbakken, og består av en serie portretter samt tekst basert på bokutgivelsen «Alexander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet (Hertervig Forlag, 2017) – en bok som er valgt ut som årets bok til litteraturformidlingsprosjektet «Hele Rogaland leser», hvor 30 000 eksemplarer deles ut gratis til innbyggerne (i regi av Rogaland fylkesbibliotek og under tittelen Plattformen som ikke kunne velte, red.anm.)

Portrettene avbilder pårørende, overlevende, redningsmannskaper og andre parter som var involvert hendelsen seint i mars 1980. Fotografiene er ikke iscenesatt eller manipulerte, men viser hver person i egne omgivelser. Under hvert portrett står det et sitat fra de avbildede, som er tatt fra intervjuene i boken – sitater ment å informere, opplyse, eller simpelthen stå som såre beretninger. Noen gråter, noen smiler, andre er helt passive. En av dem er brann- og redningssjef Henry Ove Berg, som deltok i redningsaksjonen. Han er avbildet i garasjen til brannstasjonen, med hånden foran ansiktet, tydelig rørt: «Det kom så mange lik som skulle identifiseres, så mange kister. Det var så mange bilder og sterke inntrykk, så skal du hjem om kvelden og være pappa. Vi snakket jo ikke om sånt på den tiden.»

Terje Olsen, sønn av Svein Ove Olsen som omkom i ulykken. Har sitt virke på sjøen. «Fra Førresfjorden var det bare min far som ikke ble funnet. Vi håpet de skulle finne han. Mamma ville ha ei grav å gå til. Jeg har vært på kirkegården, og vet han ikke er der. Han ligger i sjøen. Når jeg er på jobb og det er dårlig vær tenker jeg på hvordan de hadde det den natten. Sjøen er min minneplass.»
Det er en smerte i at alle berørte av denne tragedien, som står sårbare med ansiktene sine side om side vendt mot publikum, holder pusten i påvente av svar. Rammeverket for utstillingen blir også farget av koronakrisen, da den ytterligere forsterker følelsen av individets avmakt og menneskelig hjelpeløshet: vår skjebne i myndighetenes hender.
Marie Elisabeth Steensnæs Nordbø, organist i Førre kirke og gift med Per Prest (Nordbø). På mandagskvelden organiserte kirken minnegudstjeneste. Senere fulgte to begravelser hvor tre og tre ble gravlagt samtidig. «Ingen av de omkomne var kommet hjem. Kirken var ikke stor nok. Handelslaget ved siden av satte lageret til disposisjon for de som ikke fikk plass i kirken. Det kom masse journalister, også fra utlandet, de satt på galleriet. Midt i dette virvaret skulle jeg spille. Jeg var rørt, tårene kom, tangentene ble våte.»

Ikke avsluttet

Men denne tiden er også , for ulykken er som utstillingen – ennå ikke ferdig. Ringvirkningene er enorme både fra et menneskelig og et industrielt perspektiv, og har vært avgjørende for nåtidens sikkerhetsrutiner på norsk sokkel. I tillegg til de 123 livene som gikk tapt, var det store sjelelige konsekvenser for de overlevende, de pårørende og involverte i redningsaksjonen. Utstillingen formidler dette gjennom enkle grep – bilde og tekst – og muligens er det disse grepene som gjør den så kraftfull. Den forteller en historie om tap og traumer, men også om norske myndigheters hemmelighold. For historien er ennå ikke komplett; i hemmelighetsstemplede dokumenter ligger informasjon det norske folk ikke får tilgang til. Ine Fintland, arkivar ved Statsarkivet i Stavanger, er også avbildet med sitatet: «I 2040 vil opplysningene om ulykken bli tilgjengelig for allmennheten. Da vil alle selv kunne danne seg et inntrykk av hva som skjedde.»

Den offisielle konklusjonen fra granskningskommisjonen sier at et brudd i en sveisesøm i et stag i bærekonstruksjonen var årsaken til ulykken. Men i førti år har det vært spekulasjoner om alt fra sabotasje i forsikringsøyemed, til neddyssing av avgjørende elementer i ulykken på bakgrunn av norske interesser, og varsler ignorert av ledelse i frykt for økonomisk tap. Spekulasjoner som bygges på forsvunne rapporter, vitner som aldri ble avhørt og vesentlige detaljer som har blitt oversett i granskningen. Katastrofen var et nasjonalt nederlag Norge som ung oljenasjon hadde mye å tape på, en nasjon som bygget sitt renomme på å være det tryggeste landet å drive oljevirksomhet i. For allerede på den tiden ble norsk identitet og norsk industri knyttet sammen, til de ble en del av norsk folkesjel, noe navnene på plattformene og oljefeltet avslørte.

Det er en smerte i at alle berørte av denne tragedien, som står sårbare med ansiktene sine side om side vendt mot publikum, holder pusten i påvente av svar. Rammeverket for utstillingen blir også farget av koronakrisen, da den ytterligere forsterker følelsen av individets avmakt og menneskelig hjelpeløshet: vår skjebne i myndighetenes hender.

Tormod Wigestrand, kontrollromsoperatør, Stavanger Drilling. Hadde nettopp sluttet på Ekofisk og var på jobb på Friggfeltet da han hørte om ulykken.
«Jeg gråt hele natten. Det var en sprekk, men det avgjørende var at riggen ble belastet mer enn den var konstruert og godkjent for. Jeg rapporterte til plattformsjef Torstein Sæd at instrumenteringen i de ulike tankene ikke viste korrekte tall. Han meldte fra til ledelsen på land, de ville ikke gjøre noe som kostet penger. Jeg har båret på dette, hatt vond samvittighet i 36 år. Jeg stod ikke fram. Jeg hørte med en fagforeningsleder og en personalmann i et av oljefirmaene. De mente at jeg ville aldri mer ville få jobb i Nordsjøen om jeg stod fram.» Tormod WIgestrand.
Trygve Kjelland, sønn av Ellen og Ole Andreas Kjelland, Barnebarn av Kåre Marton Jess.
«Hun var kristen. Hun trodde hun ville møte pappaen igjen da hun døde, at han ville stå med åpne armer og ta imot henne. Hun lengtet. Lengselen ble for stor. Det var det som dyttet henne over kanten. Hun snakket om det nok til at jeg husker det godt. Hun var åpen om det, men hun var ikke åpen om hvordan hun følte seg og hvordan hun tenkte. Det bar hun på selv. Åpenheten hennes har vært en styrke for meg. Det har jeg tatt med meg. Hun har lært meg å være åpen. Jeg er lei for at kristendommen var med å dra henne bort fra oss. Jeg er ikke sint og bitter på mamma, jeg er ateist selv, men jeg forstår valget hennes.» Trygve Kjelland, sønn av Ellen og Ole Andreas Kjelland, Barnebarn av Kåre Marton Jess.

Perspektiv og dimensjoner

Fortsetter man inn i de neste rommene, kommer man inn til «FOR aig vet existen af vorld», den andre delen av markeringen for tragedien. Når jeg kommer hit, er utstillingen på langt nær ferdig montert, og man kan se hvor i installeringsperioden man fikk beskjed om at alt måtte slippes og settes på vent. Det er ingen verkliste eller infolapper ved arbeidene, så jeg aner ikke hvem som har laget hva, installasjonene ligger fortsatt innpakket i bobleplast med leveringsdetaljer fra posten klistret på seg, og jeg kan skimte en brunfarge på noen sylindere under plasten (Andrei Molodkin, Democracy [2008], red.anm.) Projisert på den ene veggen snurrer en film: svart hav, grå himmel. Til lyden av bølger på god sjø dupper en jolle med to unge trær i. Bølgene er så høye at både båt og trær forsvinner bak dem innimellom, for så å løftes høyt opp, med en mørk horisont som bakteppe. Det kan nesten minne om en livlig dans mellom disse to objektene som bokstavelig talt er ute av sitt element. Påfølgende film viser en liten trebåt som flyter med skroget opp, og tankene vandrer umiddelbart til ulykke og død – og gir assosiasjoner til plattformen Alexander L. Kielland, som jo også tippet rundt. Men filmen vises opp ned, så selv om båten er under vann, er den for tilskueren «rett vei». Himmel og hav har byttet plass, og måkene flyr forbi nederst på bildet. Det forsterker følelsen av havet med sine hemmelige landskap som ikke tilhører oss, mens sjøfolka vi har mistet, tilhører havet. (Videoene er Thiago Rocha Pittas Heritage [2007] og Ocean Atlas [2014], red.anm.)

Videoen i neste rom viser et rustet skipsvrak på land, og mennesker som hakker det systematisk fra hverandre, bit for bit (Yasmine Kabir, The Last Rites [2008], red.anm.) Barbeint i fjæra med lite eller intet utstyr drasser kropper tunge kabler og deler av skipet med rå styrke. En propell på størrelse med et høyhus i bakgrunnen av filmen sier litt om dimensjonene mellom enkeltindividet og industri, et system som på tross av å livnære oss også blir en målestokk for verdi av både menneskeliv og natur.

Camille Norment, Triplight (2008). Lysskulptur, 1955 Shure-mikrofon, lys og elektronikk. Under monteringen av «FOR aig veit existen af vorld». Foto: Hå gamle prestegard.
Man kan akseptere havets hemmeligheter, men ikke myndigheters neddyssing og tilbakeholdelse av informasjon. Og hva er det som gjør at folket ikke får full innsikt i saken før 60 år etter, når de fleste overlevende og en stor andel av de berørte er døde?
Yasmine Kabir, The Last Rites (2008). Video, 17.8 min. Under monteringen av «FOR aig veit existen af vorld». Foto: Foto: Hå gamle prestegard.

En sjømanns siste reise

Døden på havet er omgitt av mystikk, og er tradisjonelt blitt ansett som en respektfull og verdig død. Tapet av fiskere og sjømenn som risikerer liv for å brødfø samfunn, er hverdagshelter, og ulykker skjer. Men det er én sak når ustyrlig hav svelger menneskeliv, for havet gjør som havet skal gjøre, og det er uanfektet av menneskets tap av liv. Det er en helt annen sak når industriulykker som kunne vært unngått, stjeler liv. Man kan akseptere havets hemmeligheter, men ikke myndigheters neddyssing og tilbakeholdelse av informasjon. Og hva er det som gjør at folket ikke får full innsikt i saken før 60 år etter, når de fleste overlevende og en stor andel av de berørte er døde? Hvorfor er en antatt ulykke full av statshemmeligheter?

Det er en komplisert utstilling å formidle, for den favner en bred tematikk rundt død, liv, naturkrefter, industri, kultur og levesett – både før og nå, med elementer av naturkrefter, markedskrefter og individet i møte med alt dette. Den sår tvil om myndigheter som skal holde oss trygge, og kaster en velfortjent skygge på oljeindustrien som har gjort oss rike. Den viser oss noe om avstanden mellom borger og makt både i kapital og i stat, om ytringsfrihet, tillit og korrupsjon – og peker en finger på mennesket som forbruksvare i et kapitalistisk system.

Hvert eneste ledd i formidlingen av denne utstillingen – fra forfatter til fotograf, kunstnere og galleri – har blitt gjort med andakt. Politisk kunst som er så dokumentarisk som denne, kunne fort blitt stemplet som litt for enkel, men kombinasjonen av de to utstillingene, som begge er konfronterende og ujålete på hvert sitt unike vis, sikrer en solid kunstopplevelse. Jeg føler meg privilegert som har fått sett den, selv i sin uferdige form.

Når jeg trer ut av galleriet, trekker jeg et lettelsens pust i nordavinden som slår mot meg. Lettet over å kunne bevege meg ut av denne utstillingen som usensurert konfronterer deg med døden og livet, blir jeg igjen overveldet. For der er det skummende, sorte havet som slår bølgene opp mot land. Og du vet at der ute på dypet er det 123 sjeler fra Alexander L. Kielland-plattformen som nå hører havet til, deriblant 30 kropper som aldri ble funnet.

Boligplattformen Alexander L. Kielland kantret i Nordsjøen 27. mars 1980, og 123 av de 212 personene på plattformen omkom. I forbindelse med 40-årsmarkeringen av tragedien viser Hå gamle prestegard to utstillinger: «Råolje/Crude», et dokumentarisk samarbeid mellom fotograf Tord F. Paulsen og forsker Marie Smith-Solbakken (basert på bokutgivelsen «Alexander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet; Hertervig Forlag, 2017) i samspill «FOR aig veit existen af vorld», en internasjonal utstilling med samtidskunst med John Gerrard (IE), Yasmine Kabir (BD), Andrei Molodkin (RU), Camille Norment (US), Thiago Rocha Pitta (BR), Markus Li Stensrud (NO) og Carla Zaccagnini (AR). Utstillingene problematiserer på ulike måter bruk av fossilt brensel, med ulykken som bakteppe. De skulle ha åpnet 28. mars, dagen etter markeringen av tragedien, og vises i stedet fra og med 15. mai til 6. september.