Det alminnelige livets overraskelser 26.09.2019 Høstutstillingen

På Holmestrand stasjon blir jeg varmt mottatt av tekstilkunstner Dorthe Herup (f. 1953 i Ærø). Vi kjører fra Holmestrand sentrum mot beitemark, hvor dådyr og muflonsauer gresser. Her på Marienborg familiegård har Herup og billedkunstner Morten Juvet både gårdsdrift og sine atelierer. Helt siden danske Herup ble ferdig utdannet på Bergen Kunsthåndverkskole i 1978, har hun hatt mye av sin karriere utenfor landet selv om hun har vært bosatt store deler av livet i Norge.

Herup flyttet til Norge i 1973 og jobbet hos Else Marie Jakobsen i Kristiansand før hun begynte å studere i Oslo på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Herup har stilt ut på store tekstilmønstringer, som Beijing International Fiberart Biennale Exhibition og Biennale Internazionale di fiber art i Chieri i Italia. Dette er tredje gang Herup deltar på Høstutstillingen.

Herup har et smittende engasjement. Over kaffekoppen viser hun fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet, fotografier som blir til inspirasjon for billedvevene hennes. Slike som i Benken fra 2018, som portretterer danske sjømenn fra hennes barndom, seilere som fortalte eventyr fra hele verden om man tok seg tid til å lytte. Hun resiterer sine slektningers historie og kunnskap om tidligere generasjoner. De viser en undring over det alminnelige livet, som er umistenkelig likt vårt eget i dag.

Etter å ha snakket løst og fast om norsk tekstilkunsts rolle i dag, vandrer vi over tunet mot Juvet og Herups to atelierer. Lyset kommer fra en balkong med utsikt over fjorden. På andre siden av rommet står en bemerkelsesverdig stor vev. Veven ble brukt til en utsmykking i regi av Oslo kommune i 2014. Det 3 ganger seks meter lange sceneteppet står i foajeen på Fernanda Nissens skole på Storo. Kvinnesakskvinnen Fernanda Nissen står på høyre side av teppet med Nationaltheatret og Bjørnstjerne Bjørnson i bakgrunnen. På venstre side av teppet er det avbildet streikende fyrstikkarbeidere. Sceneteppet er ett eksempel på hvordan Herup formidler politiske aspekter ved historien også til de unge.

Dorthe har i anledning mitt besøk hengt opp den store billedveven i ull om bjørnejeger Ole Olsen Messelt (1776–1869) – Messelt (145 × 110 cm) fra 2018. Veven oppfattes impresjonistisk, der den på nært hold har horisontale fargeflater, men på avstand går paletten over i bruntoner. Dette er et bevisst grep for å gi assosiasjoner til gamle fotografier, forteller hun. Ulltrådene farger Herup selv. Mens jeg studerer bildet, forteller Dorthe meg den eventyraktige historien om bjørnejegeren.

Hedda Grevle Ottesen : Du har en genuin interesse for historie, og spesielt familiehistorie. Hvor kommer den fra?

Dorthe Herup: Historie er det som generelt opptar meg i motivene mine. Jeg er interessert i menneskene som kommer, og menneskene som har vært. Spesielt etter at også mine barn fikk egne barn, har interessen for slektshistorie utviklet seg. Jeg studerer slektstrær, lærer om familiehistorien og ønsker å gi ansikt til alle personlighetene jeg blir kjent med i dette arbeidet. Jeg vil vite mest mulig om menneskene jeg vever; hvordan de var, hva de brydde seg om, og hva deres verdier var.

HGO: Høstutstillingen ønsker årlig å kommentere samtidens tendenser. Hvor ser du deg selv i denne settingen?

DH: Jeg ble faktisk overrasket over at akkurat dette verket ble antatt. Denne typen produksjon er bakoverrettet, ikke fremoverrettet.

HGO: Jeg syntes det er forståelig at veven kom med. Språket vårt er jo hentet fra en fortid som legger fundamentet for felles forståelse i dag. Gjennom å holde historien ved like, som du sa tidligere, får vi en bredere horisont for samtiden.

DH: Ja, absolutt, det mener jeg også: at vår samtidighet er forankret i historien. I dag skal alt foregå på skjerm. Informasjonen går veldig fort, og vi ser oss for lite tilbake. Vi har mindre tid til å snakke sammen slik man gjorde før, der man videreførte historien til sine etterkommere. I dag vokser de unge opp med en tro på at mye skal skje på en gang, og man glemmer å tenke over hvor man kommer fra. Når man vever, får man en genuin mulighet til å kjenne på tiden, og erfare hvor spennende historie kan være.

HGO: Fortell oss mer om veven som du stiller ut på Kunstnernes Hus.

DH: Det er opprinnelig bestilt av tipptippoldebarnet til bjørnejeger Messelt, og jeg har fått låne bildet under utstillingen. Det tok fem måneder å produsere selve veven, men ettersom jeg må lese meg opp på de jeg portretterer, er det vanskelig å vite eksakt hvor mange timer som har gått med til produksjonen. I fotografiet motivet er basert på, er det to eldre mennesker som leier hverandre. Dette er Messelt og hans kone Sigrid Torgalsdatter. Bildet av ekteparet fikk jeg leie i fotoarkivet på Folkemuseet. Jeg likte hvordan de holder hverandre i hånden, det viser hvor sammenknyttet de var. De fikk ti barn og drev gård i 34 år. De mistet sin eldste sønn, odelsgutten, i en drukningsulykke der han skulle vade over en stri elv. Til stor sorg for Messelt og Torgalsdatter. Det er et alvor i øynene deres. Man kan si at dette er noe av det viktigste i min produksjon – å jobbe relasjonelt med menneskene jeg avbilder, det blir også en emosjonell videreformidling av historie.

HG: Hva er det som gjør bjørnejegeren til en så spennende karakter?

DH: Messelt er en berømt person i norsk kulturhistorie, og det finnes ellers mange beretninger om hans liv. Han var en svært dyktig bjørnejeger i en tid da det var skuddpremie på bjørn. På høyre side av veven ser man bøssene hans. De henger i dag på Norsk skogmuseum i Elverum. I etterkant har jeg sett at han også figurerer i vår samtid, for eksempel i Jon Michelets bøker om krigsseileren Halvor Skramstad, Skogsmatrosen (Forlaget Oktober, 2012–2018). Men også bjørnene som ses i veven, har alle forskjellige typer personlighet som jeg har prøvd å få fram. I løpet av den tiden det tok å lage veven, gjorde jeg meg kjent med hver enkelt bjørn. Alle bjørner er forskjellige.