Den perfekte deformasjonen 26.09.2026

I et avlangt og brunmalt rom på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm – av noen beskrevet som en tarm – henger en utstilling som tar for seg «drittifiseringen» av det frie kunstfeltet. «En ubehagelig åpning» (6. juni–13. september) består i sin helhet av tegninger. Langs den ene veggen utspiller det seg et teaterstykke, scene for scene; på motsatt side av rommet avbildes publikum, gjenkjennelige som konkrete kunstnere, kritikere og kulturarbeidere.

– Det finnes vel bare ubehagelige åpninger, sier Siri Hjorth, den ene halvdelen av kunstnerduoen og ekteparet Hjorth & Kjølaas. Sebastian Kjølaas følger opp (noe som for øvrig er karakteristisk for hele samtalen vår, denne måten å utfylle hverandres svar og resonnementer på):

– Det er mye snakk om kriser. Kunstfeltet er i krise, teaterfeltet er i krise. Kriser som er i kriser innenfor større kriser.
SH: Og at vi har prøvd å snakke om det, er virkelig krise.

SK: Vi tenker at et sted å legge skylden for alle disse krisene er hos Norges 479 kronemilliardærer og verdens 3 302 dollarmilliardærer. Sistnevnte gruppe har økt med 13 prosent siden i fjor. Til sammen et virkelig stort kulturelt problem.

SH: Så utstillingen utspiller seg som en veldig karikert forvekslingskomedie mellom to milliardærsamlere – som har bygget hvert sitt museum – og to kunstnere, som slåss om plass. Vi kan vel avsløre at ingen av karakterene kommer nevneverdig godt ut av det.

SK: I dag blir kunstnere i stor grad skvist mellom en restriktiv mesenkultur, hvor kunst blir en investering formet av ekstrem rikdom i et lukket luksusmarked, og en influencerkultur, der kunst blir innhold. Begge er transaksjonelle.

SH: Men det frie, ikke-kommersielle feltet finnes heldigvis ennå, så der sitter vi og tegner karikaturer av rikinger.

Hjorth & Kjølaas blottstiller dette ved å trekke veksler på eldre tradisjoner for skatologisk humor, som romansyklusen La vie de Gargantua et de Pantagruel av François Rabelais (ca. 1532–64), i tillegg til forviklingskomediene She Stoops to Conquer (Oliver Goldsmith, 1773) og Die spanische Fliege (Franz Arnold og Ernst Bach, 1913). Fremgangsmåten er dyadetegning, hvor Hjorth & Kjølaas «ligger oppå hverandre og kaver og tegner sammen», oftest krenkede (og kanskje krenkende) kropper og karikaturer. Det er også arbeidet med karikatursjangeren vi vil at de skal fortelle mer om når vi møter dem på Nitja. Hva har den å gjøre i kunsten?

SK: Det klassiske portrettet og den tradisjonelle karikaturen er på en måte tvillinger. Det klassiske portrettet handler om å opphøye, forfine og idealisere, å trekke ut en slags essens. Karakteren av aristokraten, den lærde, dronningen eller hvem det skulle være. Mens den tradisjonelle karikaturen er sett på som motsatsen: å tulle, harselere og kritisere. Den er som regel uflatterende. Men den handler likevel om å finne en essens gjennom å karikere, overdrive, dra i og forsterke trekk.
SH: Målet er ikke å skape en perfekt form, men en perfekt deformasjon – å få noen til å ligne ved å transformere dem. Men karikaturen har alltid hatt en ganske problematisk rolle. Den kan brukes til virkelig farlige ting. Det er alltid fristende å si at vi ikke driver med karikatur.

SK: Det er en merkelig magi i å klare å ta likheten til noen, å fange en person ved å tegne dem. Den som karikeres, blir nødt til å se seg selv i en ladet form de ikke er vant med.

De viser til teksten «Foul Perfection: Thoughts on Caricature», skrevet av den amerikanske kunstneren Mike Kelley for Artforum i 1989:

SH: Ordet karikatur betyr jo et «ladet portrett», eller å overlesse, men jeg er opptatt av at begrepet kan være både positivt og negativt ladet. Det er forskjell på en snill og en slem penn. Det trenger ikke å handle om å gå inn med kniven hele tiden. Jeg synes humor er den mest interessante delen av karikatur. Det er en form for kommunikasjon som er undervurdert, spesielt i kunstfeltet.

SK: Hvis kunsten er «morsom», så sier folk ofte «det var morsomt», men uten å le! Ironi var en stor del av samtidskunsten en stund, men den var ofte litt deprimerende, nihilistisk og alvorlig. Den må for all del ikke være tullete. Karikaturen har derfor ikke noen kjempehøy stjerne i kunstfeltet.

SH: Ja, det er som om folk er redde for å tulle med kunstfeltet, fordi man da vil kunne komme i skade for å oppdage at det ikke er verdt noe. Som om det er så sart og tandert at det ikke tåler å bli gjort narr av. Det synes jeg vi bør opponere mot, og humor er en kjempeviktig del av det. Hvis man ler sammen, så har man skjønt noe sammen. Den russiske filosofen Mikhail Bakhtin (1895–1975) sier om Rabelais (Rabelais and His World, 1965) at han fremmer en slags «ambivalent latter». Det er fint, som en kur mot frykt, som noe positivt og bekreftende.

SK: Ta vitsene våre på alvor, takk!

IW: Hvilken posisjon har den i dag, karikaturen?

SH: Kan vi tegne svaret?

IW: Har dere fått noe motstand?

SH (lynraskt): Alle utstillingene vi ikke har fått?

SK: Vi harselerer ofte med rike samlere, det er sikkert ikke så smart av oss. Det er forbausende lite konkret kritikk mot dem fra kunstfeltet, kanskje fordi man da lett mister muligheter som kunstner.

IW: Hvordan er det å tegne personer som har en posisjon i kunstfeltet, men ikke nødvendigvis er del av den større offentligheten som karikaturen tradisjonelt sokner til?

SH: Det har vært gøy å tegne kjente og ukjente fra kunstfeltet og vår egen familie og omgangskrets inn i publikum. Her har kanskje karikaturen – eller heller en godhjertet karikering – en ny rolle å spille. Vi synes alle fortjener å tegnes i hvert fall én gang i livet. Det kan ende opp med å vise sider ved deg som tusenvis av fotografier ikke får frem.

IW: Til slutt: Må kunsten være nyttig?

SH: Vi har prøvd å snakke om at det er viktig å gjøre ting som ikke har en nytteverdi. For det er veldig viktig. Kunsten speiler friheten demokratiet er ment å gi. Så med en gang politikere driver og målsetter kunsten, eller milliardærer forsøker å definere kunsten gjennom eierskapet heller enn kunstnerskapet, så kan det fort bli krise.