På årets Høstutstilling finnes en rekke selvpubliserte utgivelser, både aviser, magasiner, fanziner og bøker. Noen av arbeidene utfordrer den tradisjonelle intime leseropplevelsen, og bøkene er ikke nødvendigvis skapt for å leses fra perm til perm. Andre arbeider forvandler boka til et skulpturelt element.Tekst av Nina Mauno Schjønsby.

Bladgull og preg; prosessarbeid fra atelieret til Vibeke Luther O’Rourke.

Et av verkene som utfordrer – for ikke å si utvider – leseropplevelsen, er Ane Thon Knutsens digre bok The Mark on The Wall (2019). Den er på hele 1 837 sider. Boka tar utgangspunkt i Virginia Woolfs tekst med samme navn, skrevet i 1917, som var den første novellen Woolf trykket på eget forlag, The Hogarth Press to år etter, i 1919. Samtidig som hun skrev teksten, lærte hun seg å sette blytyper. Thon Knudsen har gjengitt hele Woolfs tekst, men trykket den i større typer og på avispapir. Som del av hennes ph.d.-prosjekt En egen trykkpresse (2019) dekket de nesten to tusen sidene alle fire vegger i overlyssalen på Kunstnernes Hus; de dannet et rom og skapte en annerledes og kroppslig leseropplevelse.

Jeg liker tanken på at en tekst er et rom hvor du kan diskutere med deg selv og andre. I Thon Knutsens prosjekt fylte teksten rommet, rommet ble boka. Men nå er altså det rommet hentet ned og samlet mellom fire permer. Boka er blitt en ny versjon av rommet og er tilbake i samme bygning. Thon Knutsen poengterer noe helt essensielt i Woolfs forfatterskap, nemlig tilgangen hennes til sin egen trykkpresse. Selvpubliseringen ga Woolf frihet. Den lot henne gå utenom godkjennende instanser som redaktør og forlegger. Noe hun visste å verdsette: «[…] I am the only woman in England free to write what I like», skrev hun i dagboka si i 1925.

Ane Thon Knudsen på ateliet. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.
Thon Knudsen har gjengitt hele Woolfs tekst, men trykket den i større typer og på avispapir.
The Mark on The Wall (2019). Foto: Vegard Kleven.

Boka forvandles

I Thomas Iversens verk Utgått av samtiden (2020) har forkastede bøker fått ny verdi. Bøkene som biblioteket på Kunsthøgskolen i Oslo ikke lenger ønsker å ta vare på, får stempelet «Utgått fra samlingen». De blir satt utenfor biblioteksdøren slik at den som måtte ønske det, kan overta dem. Iversen har overtatt mange hundre bøker, revet dem opp, lagt dem i bløt og formet dem om til teglstein. Enkelte steder i teglsteinen ser vi fragmenter av ord eller tekstiler, som minner oss om dens tidligere liv. Alt i bøkene er bevart, ingenting er gått til spille i prosessen. Sammen danner de ulike teglsteinene enkle byggverk. Man kunne tenke på dem som ruiner, men på én og samme tid helt nye konstruksjoner. Arbeidet kan også forstås som et skråblikk på de etablerte institusjonenes makt til å definere hva som skal få ha et liv i offentligheten.

Thomas Iversen, Utgått av samtiden (2020) på Høstutstillingen. Foto: Vegard Kleven.

Som hos Iversen, får boka også en ny form i Wenche Landaas’ arbeid Landskap (2020). Boka er blitt en skulptur. I stedet for å lese den suksessivt, side for side, blir ulike lag nå tilgjengelig for oss samtidig, blåne bak blåne. Omslaget på boka tjener som skulpturens sokkel og sidene står oppreist og er skåret til slik at de ligner linjer i landskapet. Teksten er i og for seg synlig, men den tjener ikke lenger som et narrativ. Boka er blitt en ny verden med nye spilleregler.

Wenche Landaas, Landskap (2020). Foto: Vegard Kleven.

Nye landskap

Vibeke Luther O’Rourkes bok Helgenene, vi skylder dem ingenting (2020) er publisert på hennes eget forlag, CrowPress. Den tar utgangspunkt i Steinar Opstads dikt Frølager. Tematikken knytter an til det håpet som ligger i etablering av frølagre, men også til vår håndtering av jorda og de sporene vi legger igjen etter oss til kommende generasjoner. De fargerike sidene er kuttet på en slik måte at vi som lesere så å si graver oss innover i boka og frem til Opstads dikt.

Sidsel Bondes installasjon Aks i øyenhøyde (2021) handler også om samspillet mellom naturen og mennesket. Den består av en bunt med hveteaks i leire, montert på vegg, og en avis. Et diagram i avisen fulgt av tekst forteller oss om forholdet mellom mennesket og hvetekornets høyde det siste årtusenet: «Vi blev højere, da kornet blev lavere. Vi forandrer vores landskaber, og de forandrer os.» Vi har lite vitenskapelige data om kornhøyden før ut på 1800-tallet, men kunstverk fra ulike perioder kan gi oss denne informasjonen. Bonde peker blant annet på verket Innhøsting (1565) av Pieter Bruegel den eldre hvor kornet er i bøndenes øyenhøyde. Etter hvert har lange og tynne strå som lett bukket under for regn eller vind systematisk blitt valgt bort i jordbruket, og på begynnelsen av 1900-tallet hadde stråene krympet og blitt rundt 120 centimeter høye. På 1970-tallet ble stråene enda kortere etter at et japansk gen ble krysset inn i europeiske sorter.

Ved å trekke frem dette helt konkrete eksemplet på vår innflytelse på jordbruket, peker Bonde samtidig på vårt ansvar for de landskapene som omgir oss.

Vi har lite vitenskapelige data om kornhøyden før ut på 1800-tallet, men kunstverk fra ulike perioder kan gi oss denne informasjonen.
Sidsel Bonde, Aks i øyenhøyde (2020). Foto: Vegard Kleven.
Bonde peker blant annet på verket Innhøsting (1565) av Pieter Bruegel den eldre hvor kornet er i bøndenes øyenhøyde. Etter hvert har lange og tynne strå som lett bukket under for regn eller vind systematisk blitt valgt bort i jordbruket, og på begynnelsen av 1900-tallet hadde stråene krympet og blitt rundt 120 centimeter høye. På 1970-tallet ble stråene enda kortere etter at et japansk gen ble krysset inn i europeiske sorter.
Pieter Bruegel den eldre, Innhøsting (The Harvesters) (1565). Olje på lerret, 162 × 119 cm, eies av Metropolitan Museum of Art i New York. Kilde: Google Art Project via Wikimedia Commons.

Andre lesemåter

Leseropplevelsen får en meditativ karakter når vi står overfor Randi Annie Strands bok Prisme 1 (2019). Bokas sider er florlette, papiret er kun 10–12 gram, og på de gjennomskinnelige sidene har Strand trykket prismer i ulike fargenyanser. Sidene er så tynne at man nesten ikke tør å bla. Du kan i hvert fall ikke bla fort. Det å bla handler her om å bygge fargeflater. Ettersom du vender sidene, smelter prismene i hop og endrer farge og karakter

Fargeredigering og høytrykk fra tresnitt. Foto: Vibeke Luther O’Rourke.

I Woolfs novelle The Mark on the Wall pendler fortelleren mellom å undre seg over hva det fysiske merket på veggen er og å la tankene vandre fritt, springe ut i vide baner. Litt på samme måte blir det å nærme seg Thon Knutsens bok. Det konkrete og fysiske er et premiss, men boka er i grunnen for stor og tung til å kunne leses på tradisjonelt vis og maner snarere til en rekke spørsmål: Det faktum at Woolf hadde en egen presse, hvordan påvirket det hennes forfatterskap? Og videre: Hva innebærer det å arbeide med selvpublisering i dag? På den ene siden er det utvilsomt krevende og økonomisk utfordrende å ta hånd om flere ledd i produksjonsprosessen. Det vet alle som jobber med selvpublisering. På den andre siden gir selvpubliseringen rom til å utvikle og realisere ideer uten andres godkjenning underveis. Selvpubliseringen skaper slik et rom som på én og samme tid er sårbart og frigjørende.

Randi Annie Strand, Prisme 1 (2019). Foto: Vegard Kleven.