Et av verkene som utfordrer – for ikke å si utvider – leseropplevelsen, er Ane Thon Knutsens digre bok The Mark on The Wall (2019). Den er på hele 1 837 sider. Boka tar utgangspunkt i Virginia Woolfs tekst med samme navn, skrevet i 1917, som var den første novellen Woolf trykket på eget forlag, The Hogarth Press to år etter, i 1919. Samtidig som hun skrev teksten, lærte hun seg å sette blytyper. Thon Knudsen har gjengitt hele Woolfs tekst, men trykket den i større typer og på avispapir. Som del av hennes ph.d.-prosjekt En egen trykkpresse (2019) dekket de nesten to tusen sidene alle fire vegger i overlyssalen på Kunstnernes Hus; de dannet et rom og skapte en annerledes og kroppslig leseropplevelse.
Jeg liker tanken på at en tekst er et rom hvor du kan diskutere med deg selv og andre. I Thon Knutsens prosjekt fylte teksten rommet, rommet ble boka. Men nå er altså det rommet hentet ned og samlet mellom fire permer. Boka er blitt en ny versjon av rommet og er tilbake i samme bygning. Thon Knutsen poengterer noe helt essensielt i Woolfs forfatterskap, nemlig tilgangen hennes til sin egen trykkpresse. Selvpubliseringen ga Woolf frihet. Den lot henne gå utenom godkjennende instanser som redaktør og forlegger. Noe hun visste å verdsette: «[…] I am the only woman in England free to write what I like», skrev hun i dagboka si i 1925.