Den digitale versjonen av Bjørg Heggstad Jakhellns separatutstilling er vakker og interessant, men mest av alt minner den oss på at også kunsten gjør seg best gjennom et fysisk møte. 07.05.2020 Kritikk

Jeg sitter på kjøkkenet mitt i et land som har stengt ned for å bremse utbredelsen av et virus. Klokka er midt i morgentravelt, men utenfor vinduene er det helt stille. Etter planen ville jeg befunnet meg i Moskva, men alt som egentlig skulle ha vært, er avlyst, utsatt eller usikkert. Det gjør noe med oss alle. Det gjør noe med blikket på verden.

Jeg skrur av radioen og NRK Alltid Nyheter, og taster meg inn til Bodø Kunstforening sin nettside. Der ligger en 17 minutter lang video og en mappe med bilder. Tilsammen er dette en erstatning for en fysisk opplevelse av utstillingen «Geometrien seiler» av Bodø-kunstneren Bjørg H. Jakhelln (f. 1940 i Horten). En utstilling spesielt tilrettelagt for visning på en mobilskjerm. Her er i alt tretti verk, de fleste av dem oljemalerier, laget av en abstrakt modernist som gjennom et langt kunstnerliv har utviklet en særlig sans for slående fargekombinasjoner, strenge geometriske figurer og illusjoner av rom og natur.

Utstillingen var ferdig montert og klar for vernissage, hvitvin og masse gjester lørdag 14. mars. Men to dager før satte norske myndigheter inn de mest inngripende tiltakene mot vår bevegelsesfrihet siden krigen, og dørene til Bodø Kunstforening ble stengt.

Jeg trykker på play

Daglig leder Cathrine T. Persson ønsker velkommen til utstillingens virtuelle åpning, før førsteamanuensis i visuelle kunstfag ved Nord universitet, Ellen Marie Sæthre-McGuirk, holder et lite foredrag om Jakhellns bakgrunn og metode. Kamera beveger seg fra verk til verk mens Sæthre-McGuirk forteller om Jakhellns utdannelse og de kunsthistoriske referansene i hennes arbeider. Om bildenes balanse og bevegelse. Om å fange et øyeblikk. Sæthre-McGuirk tenker høyt, assosierer, tolker litt og beskriver. Innimellom er hun stille. Kamera zoomer inn og ut, følger veggene og avdekker store oljemalerier, små gouacher, to serier med pastellkritt på papir.

Etter den nettbaserte åpningsseremonien åpner jeg bildemappen og betrakter hvert enkelt maleri inngående. Jeg ser på Blikkstilla. Fleinvær (2015) og tenker på Piet Mondrian. Men dette er vennligere, paletten mer rolig, og fargekombinasjonen speiler nettopp Fleinvær og andre nordnorske kystlandskap en sjeldent stille dag: irrgrønn grunne, gul-beige sand, ryggen på et rosa skjell. Sånn er mange av disse bildene. De byr på naturopplevelser i form av nærstudier av farger og lys, presentert i firkanter, trekanter, blokker som dels faller fra hverandre, dels svever i tomt rom.

Men mobilskjermen er så liten. Jeg ser jo at maleriene er vakre, at de er strenge og presise, men også lekne og overraskende. Plutselig vindkast (Hokusai) (2019), for eksempel. Her er formene uvørne og viltre. På en blå og grå flate tumler biter og strimler av malt papir omkring på lerretet. Allikevel er det vanskelig å sanse leken og vinden, umulig å komme nær. Det er som å kjenne lukten av nystekt brød, men ikke få smake.

Jeg sender en melding til Persson, og spør om jeg kan få slippe inn i galleriet. Bare jeg. Bare for en kort stund.

Det fysiske møtet

Jeg får komme inn, og selvfølgelig er det noe helt annet å oppleve kunsten live. Her er Blikkstilla. Fleinvær fylt med et klarere lys. Her ser jeg penselhårene Jakhelln har latt ligge igjen på overflaten av serien Hendelser i vann (2018). Her kan jeg nesten drikke de livgivende fargekombinasjonene i Brukket bauta (2017). Her forstår jeg størrelsen, dybden, siktlinjene og måten Jakhellns geometri seiler på, i forhold til min egen kropp. Og om jeg ikke har skjønt det før, så skjønner jeg det nå: Alt i verden blir til i møtet med en kropp.

Så hva skal jeg si? Det er en nydelig utstilling. Det gjorde godt å få vite hva arbeidene dreier seg om, noe jeg fikk takket være den digitale versjonen Bodø Kunstforening på svært kort tid kastet seg rundt for å lage. Det var fint gjort. En liten trøst til alle som egentlig skulle ha kommet for å se, men som nå sitter mer eller mindre innelåst i sine egne kjøkken og stuer. Men det digitale er ikke et egnet sted for å møte den konkrete billedkunsten. Det går virkelig ikke an å bryte gjennom den digitale overflaten og trenge inn til opplevelsen som maleriet eller gouachene eller tegningene i pastellkritt byr på når du faktisk står foran verkene med hele deg. Opplevelsen som det er så vanskelig å sette ord på, men som skjer i det øyeblikket som utspiller seg rett før hånden berører en flate.