Krass, men blass kritikk.Tekst av Gaute Brochmann.

«Men hva SILENCER kommuniserer, intensjonen bak verket, forblir uklart helt til jeg som anmelder har privilegiet av å snakke med kunstneren etterpå. Ellers hadde jeg aldri gjettet det. Og det hadde nok vært en utfordring for den jevne totning også. Vær så god, samtidskunsten er servert»,skriver vår anmelder. Bilde: Kunstneren, «SILENCER» (2020), Installasjon, syv plastglass og aske. Foto: Gjøvik kunstforening.

På en smal, hvit pidestall i et lite, svært sparsommelig opplyst rom står et gjennomsiktig plastkrus med en eller annen materie oppi. Til venstre henger en hylle med seks plastkrus av samme sorten, fylt med samme substans.

Det er alt som møter meg i det første av tre små rom i Kauffeldtgården i Gjøvik. I hånden holder jeg de to informasjonsarkene som følger med utstillingen. Det ene er et helt enkelt kart over tre rom der teksten er begrenset til navnene på verkene. Dette første med koppene heter SILENCER. På det andre arket, under overskriften «Wúmíng EXIT DAY», er det skrevet fjorten enkle linjer om den kinesiske fredsprisvinneren Liu Xiaobo (1955–2017) og hans skjebne. Her nevnes det blant annet at Xiaobos urne ble senket i havet. Dermed kan jeg anta, mer enn jeg egentlig ser det gjennom halvmørket, at det koppene er fylt med, er aske.

Men hva SILENCER kommuniserer, intensjonen bak verket, forblir uklart helt til jeg som anmelder har privilegiet av å snakke med kunstneren etterpå. Ellers hadde jeg aldri gjettet det. Og det hadde nok vært en utfordring for den jevne totning også. Vær så god, samtidskunsten er servert!

Vest-Opplands kunstpublikum får altså litt å bryne seg på her. Og det er akkurat det som er meningen. «Wúmíng EXIT DAY» inngår nemlig som en del av utstillingsserien «FUGE», et samarbeidsprosjekt mellom Gjøvik kunstforening og Toten kunstforening som finner sted i perioden september 2019 til ut 2020 – med mulighet for forlengelse. Og målet er kunst på kunstens premisser.

De fleste som leser denne teksten, vet utmerket godt at samtidskunsten ikke alltid har så enkle kår i Distrikts-Norge. Og som Beate Juell, leder i Toten kunstforening og initiativtager til «FUGE» kan fortelle meg, har mangelen på gode visningssteder vært prekær i hennes del av landet. Samtidig prioriteres salgbar amatørkunst fort på bekostning av lokale, profesjonelle kunstnere. «FUGE» går i rette med denne tendensen. Gjennom en åpen utlysning inviterte de to kunstforeningene lokale kunstnere til å initiere egne utstillinger. En modell som også forrykket den kuratoriske makten slik at styrene i Toten og Gjøvik kunstforening gikk fra å være faglig utøvende til kontrollinstanser – i tillegg til at de har en viktig rolle i å bistå med praktisk gjennomføring.

Vest-Opplands kunstpublikum får altså litt å bryne seg på her. Og det er akkurat det som er meningen.
Kunstneren, «SILENCER» Installasjon, syv plastglass og aske. Foto: Gjøvik kunstforening.
Kunstneren, «EXIT DAY», «Manifest I» (2020. Fotografi. Foto: Gjøvik kunstforening.
Samlet sett er intensjonen bak utstillingen enkel å forstå: Dette er en besk, politisk kritikk av Kinas regime – men også av det kunstneren ser som norske myndigheters knefall for stormakten.
Kunstneren, «EXIT DAY», « Manifest II» (2020). Print (Pdf). Foto: Gjøvik kunstforening.

Norsk knefall for Kina

Denne utstillingen er altså en del av den lokale kunstsatsingen «FUGE». I tillegg til SILENCER består utstillingen hans av filmen EXIT DAY i rom nummer to, og MANIFEST i rom nummer tre.

EXIT DAY er et videoverk der en kort, svarthvit film på om lag 5 minutter, går i en loop. Filmen har to hovedtablåer: Et som er filmet i et åpent landskap, det andre utenfor Nobels Fredssenter i Oslo. Begge scenene domineres imidlertid av den samme naturalistiske gipsskulpturen som etter alt å dømme forestiller Liu Xiaobo.

MANIFEST er på sin side en nøktern gjengivelse av avtalen som sikret normalisering av forholdet mellom Norge og Kina noen år etter at all kontakt mellom landene ble brutt som følge av fredsprisen til Xiaobo i 2012. I tillegg henger det i dette tredje rommet en plakat på veggen med et bilde av skulpturen fra EXIT DAY.

Samlet sett er intensjonen bak utstillingen enkel å forstå: Dette er en besk, politisk kritikk av Kinas regime – men også av det kunstneren ser som norske myndigheters knefall for stormakten.

Kunstneren, «EXIT DAY». video 05:12 min. Foto: Gjøvik kunstforening.

Armlengdes avstand

Kunstneren er en svært habil klassisk skulptør. Da jeg spurte ham om den avfotograferte og filmede Xiaobo-statuen, svarte han at det var en gipsmodell han hadde brukt et år på å tilvirke. Og da jeg lurte på hvorfor han ikke ville vise den til publikum, forklarte han at han ikke ville at den skulle ta oppmerksomhet vekk fra det konseptuelle i utstillingen. En variant av den klassiske Bertolt Brecht-ideen om at en forførende estetikk eller et friksjonsløst narrativ tilslører det politiske budskapet.

Jeg har forståelse for dette valget. Ikke minst siden en av ideene bak «FUGE», slik jeg oppfatter det, er å ikke være en «crowd-pleaser». Allikevel er det umulig å forlate utstillingen uten å tenke at dette er en sjanse forspilt. For dette er en behersket og villet utstilling, men det er vanskelig å se hvordan denne distanserte og kjølige tilnærmingen åpner et nytt opplevelsesrom i en skjebne de fleste av oss bare kjenner nettopp på avstand, og som jeg av den grunn tror det hadde vært givende å bli brakt tettere innpå – ikke holdt på en armlengdes avstand fra.