«Demokrati og ytringsfrihet eksisterer kun innenfor de røde linjene som er trukket av den tyske regjeringen» 21.03.2024 #1 2024

– Det sier seg selv at institusjonell vold blekner sammenlignet med den fysiske utslettelsen av palestinske liv som foregår i Gaza nå, skriver Jumana Manna i en e-post fra Berlin.

– Likevel vet vi at det symbolske og det materielle er dypt knyttet til hverandre. Det er dehumaniserende fortellinger som delvis har utløst, og også forsøkt å tilsløre, den volden som er rettet mot palestinere. Dette er grunnen til at perspektiver, analyser og kollektive lengsler som trosser våre nåværende, koloniale forhold, og som kommer til uttrykk i representative kulturfelt, blir angrepet på en voldsom måte.

Manna er oppvokst i Jerusalem, bosatt i Berlin og tidligere student ved Kunstakademiet i Oslo (KHiO). Hun har hatt flere utstillinger i Norge, og er blant kunstnerne som skal bidra til det nye regjeringslokalet i Oslo.

Hun forteller at det både før og etter 7. oktober, med Hamas sitt angrep og de påfølgende militære angrepene fra israelsk hold mot Gaza og de palestinske territoriene, har vært svært snevre ytringsrom i Tyskland til å snakke om Palestina. Dette har for henne blant annet materialisert seg gjennom avlyste utstillinger og hets. Samtidig vektlegger hun hvordan en forståelse for sin historie og samtid her en forutsetning for å se sin egen rolle i det større bildet.

– Fortellinger er helt avgjørende for å uttrykke subjektivitet. Samtidig gir politiske og fysiske realiteter opphav til nye, og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forstår oss selv og vårt kunstneriske arbeid.

Manna skildrer en reaksjonær bølge i Tyskland, en bølge som går på tvers av den kulturelle og akademiske sektoren. Hun forteller om oppsigelser, kanselleringer, public doxxing (utlevering av privat informasjon; offentlig uthenging, red.mrk.) og sensur. Mange tilfeller forblir uregistrert fordi institusjoner ikke vil vedkjenne seg denne formen for restriktive virkemidler.

– Men noen hendelser har blitt veldig profilerte, som at forfatter Adania Shibli fikk trukket invitasjonen til en pris hun ble tildelt på Bokmessen i Frankfurt (Frankfurter Buchmesse), og at kultursenteret Oyoun i Berlin ble nektet finansiering for å være vertskap for et arrangement av en gruppe kalt «Jødiske stemmer for en rettferdig fred i Midtøsten», sier Manna.

Hun forteller videre at det palestinske perspektivet over flere tiår vært lite velkomment i Tyskland, palestinere er rett og slett «brysomme» for den tyske staten.

– Det er ikke plass til ikke-hvite tyske perspektiver i erinnerungskultur (minneskulturen etter holocaust, journ.anm.) som sammenføyer det jødiske med sionisme, og setter beskyttelsen av Israel som øverste prioritet. I 2019 vedtok den tyske Forbundsdagen en antiBDS-resolusjon som har bidratt til det verre for palestinske stemmer i Tyskland, ifølge Manna.

BDS står for boyott, divestment, sanctions og er en bevegelse som jobber for å legge økonomisk press på Israel, med et mål om å avslutte okkupasjonen på palestinsk land, og like rettigheter for arabiske innbyggere. Tyske politikere mente bevegelsen brukte antisemittiske virkemidler for å oppnå sine politiske mål.

– Etter denne resolusjonen har det vært en merkbar økning av kanselleringer og tilbaketrekk av invitasjoner rettet mot enkeltpersoner og grupper med en hvilken som helst tilknytning til den palestinske kampen. I forkant av eventuelle ansettelser eller utstillingsinvitasjoner blir enkeltpersoner bakgrunnssjekket på sin posisjon i forhold til Palestina og Israel. Dette er ikke begrenset til palestinere, men strekker seg til antisionistiske jøder og andre som enten uttrykker seg om Palestina, har signert åpne brev og anmodninger, eller til og med har jobbet sammen med andre som har jobbet med Palestina på en eller annen måte: Guilt by association.

De formene for sensur som er mest utbredt, avinvitering og usynliggjøring, foregikk også lenge før 7. oktober. Tilfeller av dette kan gjerne være vanskelig å gjenkjenne eller tallfeste, sier hun.

– Likevel er beretningene om avbrutte oppdrag og invitasjoner her i Tyskland mange nok til at man trygt kan slå fast at shadowbanning er utbredt.

Manna forteller om ulike episoder fra kunst- og kulturverdenen i Tyskland, for eksempel om en ansettelseskomite som ikke ansetter den tilsynelatende best kvalifiserte kandidaten etter at en stemme i komiteen insisterte på at vedkommende er anklaget for å være en antisemitt, til tross for at personen det gjelder, er en israelsk jøde. Videre avstår gruppen fra å redegjøre skriftlig for avgjørelsen, og lover å forbli tause om alt utover det som er notert i det offisielle referatet. En annen hendelse omfatter at et jurymedlem i opptakskomiteen til en festival forlot jobben etter at det ble klart at den eneste grunnen til at en film ikke ble akseptert, var dens pro-palestinske innhold, eller at en sørøstasiatisk kandidat ikke ble akseptert til en stipendiatstilling fordi hen ble knyttet til den såkalte antisemittisme-skandalen på documenta 15 – universitetet ønsker ikke å trekke oppmerksomhet til dette stoffet, som er ansett som brennbart.

I etterkant av utstillinger har kuratorer fortalt Manna at museumsdirektører har spurt dem om hennes syn på BDS, noe de har valgt å ikke svare på, og heller stått fast på at en kunstners politiske overbevisning ikke er deres sak.

– Det siste eksempelet (om kuratorene, journ.anm.) viser at det fortsatt er enkeltpersoner som i varierende grad forstår mekanismene bak sensur, og som kanskje ønsker å forsvare posisjoner som er i solidaritet med Palestina, sier Manna. – Enkeltpersoner som ikke oppfatter heterogenitet som en trussel mot den tyske minneskulturen, men som en mulig ressurs for rikere og mer komplekse diskusjoner om implikasjoner og ansvar. «Demokrati» og «ytringsfrihet» eksisterer kun innenfor de røde linjene som er trukket av den tyske regjeringen. For tiden er den tykkeste røde linjen BDS-bevegelsen, som for mange tilsvarer Palestina. Siden ytringsfrihet først og fremst handler om muligheten til å kritisere statlig makt, og dette særlig gjelder for undertrykte minoriteter, har det blitt tydelig at ytringsfriheten i Tyskland er alvorlig begrenset, slår Manna fast. Likevel skildrer hun noen unntak:

– Solidaritet kommer fra små og uventede steder, som barer og kafeer med sterke støtteerklæringer for Palestina, og naturligvis fra aktivister for det globale sør.

Maria Borg: Jeg så på bildeplattformen Instagram at du delte et innlegg fra noen arabiske kunststudenter på en skole i Jerusalem, som fortalte om ulovlige utvisninger, hatprat rettet mot islam og at det nå er mulig å gå med våpen på skolen. Kan du fortelle noe mer om situasjonen for arabiske kunststudenter der?

Jumana Manna: Jeg kan snakke mer utvidet om situasjonen til palestinske studenter innenfor 48’, som vi sier [Manna viser her til opprettelsen av staten Israel i 1948, journ.anm.], det være seg i Jerusalem, Haifa, Jaffa eller andre deler av landet. Siden 8. oktober i fjor har israelske universiteter og høyskoler hatt en del saker med studenter uten sidestykke i statens historie –suspenderinger og til og med utvisninger av palestinske studenter som er borgere av Israel, basert på deres private poster på sosiale medier. Noen har blitt kastet ut av sovesalene sine. Påstandene går gjerne på at studentenes innlegg bryter med universitetets reglement, enten ved å «støtte terrorisme» eller «sympatisere med terrororganisasjoner». Majoriteten av disse innleggene uttrykte bare solidaritet med det palestinske folket i Gaza, eller de siterer korte vers fra Koranen.

MB: Her i Norge var kulturinstitusjonene veldig tydelige da Russland invaderte Ukraina, og lyste for eksempel opp bygningene sine i fargene til det ukrainske flagget. Krigen i Gaza har ikke ført til lignende solidaritetserklæringer, de eneste kommentarene til krigen som jeg kommer på nå i farten, er at Kunstnernes Hus delte en tekst på Instagram om hvordan man kan bekjempe antisemittisme samtidig som man står opp mot folkemord, undertrykkelse og apartheid; og at Bergen Arkitekthøgskole (BAS) og Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) i Bergen denne uka avbrøt sitt samarbeid med tilsvarende skoler i Israel. Hva tenker du at kulturinstitusjoner kan bidra med i en sak som denne, og hva hadde du ønsket at de hadde gjort, her og nå?

JM: Hykleriet til disse kulturinstitusjonene har virkelig aldri vært så nakent som nå. Når et undertrykt folk appellerer til verden for hjelp til å oppnå selvråderett og frihet gjennom boikott – slik det store flertallet av det palestinske sivilsamfunnet har gjort – da ville responsen fra alle med samvittighet vanligvis vært å respektere denne appellen. Jeg synes at både Kunstnernes Hus, BAS og KMD er strålende eksempler på hvordan institusjoner kan delta i kampen mot vedvarende undertrykkelse – i Palestina, som andre steder.

Manna sier at hun særlig applauderer institusjoner innen kultur og akademia som kutter bånd med Israel, og forteller at tilsvarende institusjoner i Israel har vist seg å være en forlengelse av den militære kampanjen mot det palestinske folket.

– Bezalel, kunstakademiet jeg gikk på før KHiO, har rekruttert sine studenter til å sy granatholdere for den israelske hæren, og oppfordrer tidligere og nåværende studenter til å være med på å produsere «hasbara», videoer og historier på sosiale medier som skal dreie offentlig opinion. 

En annen måte å støtte Palestina på er å sette palestinske stemmer i sentrum, avslutter Manna, som oppfordrer til å fremme arbeider om Palestina, og da særlig arbeider som er laget av palestinske kunstnere, i tillegg til å kjøpe inn palestinsk kunst til samlinger. – Ikke kun som solidaritet, men for å lære, få et mer intimt forhold til landet og dets opprinnelse. Opprett lesegrupper om historien til Palestina og Israel, lær mer! Alt dette er avgjørende.

Mannas sitater er oversatt til norsk av artikkelforfatteren.