«De kan ikke foreta selvstendige vurderinger av innspill fra kuratorstaben og blir fort redskap for tilfeldige sympatier og trender eller politiske føringer»
(Ina Blom, Katya García-Antón, Knut Ljøgodt, Øystein Sjåstad, Hanne Beate Ueland og Kristin B. Aavitsland i Aftenposten 24. august 2023)
Få av Norges største kunstmuseer har en person med kunstfaglig kompetanse som øverste leder. Museene har også stadig færre kunsthistorikere, kuratorer eller kunstnere i ledergruppene sine. Dette problemet blir blant annet tydelig i lys av kravet om større engasjement for Palestina hos norske museer. Etter sterkt press fra blant andre Kultur mot folkemord om at Nasjonalmuseet bør markere seg i forhold til krigen i Gaza, kom museet med et innlegg i Aftenposten, som direktør Ingrid Røynesdal merkelig nok valgte å publisere sammen med sin styreleder Maria Moræus Hanssen. Her kunne vi lese at «Nasjonalmuseets visjon er å reflektere samfunnet og tiden vi lever i – gjennom kunsten», og: «Vår hovedoppgave er å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør.»
Det var enkelt for blant andre Norsk ICOM (International Council of Museums) å tilbakevise den siste påstanden; selvfølgelig er museene politiske aktører. Nasjonalmuseet har stilt ut Christian Krohgs Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) og Máret Ánne Saras Pile O´Sápmi (2017), og de har projisert det ukrainske flagget på sin fasade. I tillegg til slike åpenbare eksempler på politisk stillingtaken er museene politiske aktører i alt de gjør, fra samling til utlån til utstillinger og finansiering av museet: Hvert nye sponsorat initiert av søkkrike skattesnytere er en politisk markering. Det ser mer ut som at museet ikke ønsker å være en politisk aktør i kontroversielle saker, mens saker som den norske offentligheten eller norske myndigheter er mer eller mindre enige om, går greit.
Det mest interessante spørsmålet bør ikke være om, men hvordan museene kan diskutere og problematisere aktuelle politiske spørsmål. Som Norsk ICOM skriver: «Ingen mener at museer skal bedrive partipolitikk.» Museer diskuterer på andre måter: først og fremst «gjennom kunsten», som museet selv poengterer. Og her kommer spørsmålet om kunsthistorisk kompetanse inn: Nasjonalmuseets tenkning og argumentasjon omkring dette blir svak, fordi direktøren mangler inngående kunnskap om hvordan en slik problematisering kan foregå, og tidligere har foregått. Dersom direktøren hadde hatt kunstfaglig bakgrunn, ville hun for eksempel kjent til Picasso in Palestine (2011-12), et samarbeidsprosjekt mellom Van Abbemuseum i Eindhoven og International Academy of Art Palestine (IAAP), som gikk ut på å sende Pablo Picassos maleri Buste de Femme (1943) til Ramallah for å vises i kunstakademiet der, i sammenheng med seminaret «Picasso Talks». Dette var første gang et modernistisk mesterverk av et slikt kaliber ble vist for et publikum i Palestina, og det var et optimistisk prosjekt. Som tidsskriftet Frieze skrev: «[I]f Picasso can come to Palestine, side-stepping seemingly insurmountable hurdles, then art, museums and new publics still have an important role to play.» All logistikk i dette prosjektet var politisk: Retningslinjer for behandling og oppbevaring av kunstverk måtte justeres, rammeverk for forsikring måtte reforhandles, transport måtte organiseres på andre måter når verket skulle inn på Vestbredden. Altså: Transport er politisk. Toll er politisk. Utlån er politisk. Samling er politisk.