Khaled Hourani, Picasso in Palestine (2011). Foto: Sander Buyck. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Zawyeh Gallery.

«De kan ikke foreta selvstendige vurderinger av innspill fra kuratorstaben og blir fort redskap for tilfeldige sympatier og trender eller politiske føringer»

(Ina Blom, Katya García-Antón, Knut Ljøgodt, Øystein Sjåstad, Hanne Beate Ueland og Kristin B. Aavitsland i Aftenposten 24. august 2023)

Få av Norges største kunstmuseer har en person med kunstfaglig kompetanse som øverste leder. Museene har også stadig færre kunsthistorikere, kuratorer eller kunstnere i ledergruppene sine. Dette problemet blir blant annet tydelig i lys av kravet om større engasjement for Palestina hos norske museer. Etter sterkt press fra blant andre Kultur mot folkemord om at Nasjonalmuseet bør markere seg i forhold til krigen i Gaza, kom museet med et innlegg i Aftenposten, som direktør Ingrid Røynesdal merkelig nok valgte å publisere sammen med sin styreleder Maria Moræus Hanssen. Her kunne vi lese at «Nasjonalmuseets visjon er å reflektere samfunnet og tiden vi lever i – gjennom kunsten», og: «Vår hovedoppgave er å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør.»

Det var enkelt for blant andre Norsk ICOM (International Council of Museums) å tilbakevise den siste påstanden; selvfølgelig er museene politiske aktører. Nasjonalmuseet har stilt ut Christian Krohgs Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) og Máret Ánne Saras Pile O´Sápmi (2017), og de har projisert det ukrainske flagget på sin fasade. I tillegg til slike åpenbare eksempler på politisk stillingtaken er museene politiske aktører i alt de gjør, fra samling til utlån til utstillinger og finansiering av museet: Hvert nye sponsorat initiert av søkkrike skattesnytere er en politisk markering. Det ser mer ut som at museet ikke ønsker å være en politisk aktør i kontroversielle saker, mens saker som den norske offentligheten eller norske myndigheter er mer eller mindre enige om, går greit.

Det mest interessante spørsmålet bør ikke være om, men hvordan museene kan diskutere og problematisere aktuelle politiske spørsmål. Som Norsk ICOM skriver: «Ingen mener at museer skal bedrive partipolitikk.» Museer diskuterer på andre måter: først og fremst «gjennom kunsten», som museet selv poengterer. Og her kommer spørsmålet om kunsthistorisk kompetanse inn: Nasjonalmuseets tenkning og argumentasjon omkring dette blir svak, fordi direktøren mangler inngående kunnskap om hvordan en slik problematisering kan foregå, og tidligere har foregått. Dersom direktøren hadde hatt kunstfaglig bakgrunn, ville hun for eksempel kjent til Picasso in Palestine (2011-12), et samarbeidsprosjekt mellom Van Abbemuseum i Eindhoven og International Academy of Art Palestine (IAAP), som gikk ut på å sende Pablo Picassos maleri Buste de Femme (1943) til Ramallah for å vises i kunstakademiet der, i sammenheng med seminaret «Picasso Talks». Dette var første gang et modernistisk mesterverk av et slikt kaliber ble vist for et publikum i Palestina, og det var et optimistisk prosjekt. Som tidsskriftet Frieze skrev: «[I]f Picasso can come to Palestine, side-stepping seemingly insurmountable hurdles, then art, museums and new publics still have an important role to play.» All logistikk i dette prosjektet var politisk: Retningslinjer for behandling og oppbevaring av kunstverk måtte justeres, rammeverk for forsikring måtte reforhandles, transport måtte organiseres på andre måter når verket skulle inn på Vestbredden. Altså: Transport er politisk. Toll er politisk. Utlån er politisk. Samling er politisk.

Selvsagt kan kunstfaglige mellomledere fortelle Ingrid Røynesdal om Picasso in Palestine, men det er rett og slett ikke nok: en direktør med kunsthistorisk kompetanse ville visst så mye mer; hva Van Abbemuseum er; hvem direktør for museet Charles Esche er (og hun ville kanskje ha lest litt i Esche og Will Bradleys eminente antologi Art and Social Change); hva International Academy of Art Palestine er, og hvordan det ble initiert av blant andre den norske kunstneren Henrik Placht i samarbeid med UD; hvordan Kunsthøgskolen i Oslo har samarbeidet med IAAP i ti år; hun ville visst hvem Khaled Hourani, initiativtaker til Picasso in Palestine, er, og kanskje sett filmen hans om prosjektet. Først og fremst ville hun forstått at dette er den typen kunstnerisk og politisk prosjekt som et kunstmuseum kan gjøre, der det kunstige skillet mellom «en arena for kunstneriske ytringer» og «en politisk aktør» oppheves, og der opphevelsen av dette skillet er et kunstnerisk aspekt i seg selv.

Eller hun kunne kjent til Museu d’Art Contemporani de Barcelona (MACBA) sitt utstillingsprosjekt fra 2015, «Past Disquiet. Narratives and Ghosts from The International Art Exhibition for Palestine, 1978». «Past Disquiet» tok for seg Den internasjonale kunstutstillingen for Palestina, som ble vist i Beirut på slutten av 70-tallet. Denne historiske utstillingen var ment som et temporært palestinsk kunstmuseum, og skulle repatrieres når landet hadde rom og ressurser til et eget statlig museum. Dessverre ble mange verk og store deler av arkivet ødelagt av bombing under Israels invasjon i 1982. «Past Disquiet» søkte å rekonstruere «The International Art Exhibition for Palestine» gjennom vitnesbyrd, brev, personlige arkiver og verk som overlevde bombingen. I tillegg til en slik rekonstruksjon på MACBA inneholdt prosjektet flere seminarer med fagfolk fra hele verden. Hvis Ingrid Røynesdal hadde hatt mer kunsthistorisk kunnskap, ville hun visst hvem kuratorene for dette prosjektet var: Rasha Salti og Kristine Khouri, som har forsket på politisk kunst og visuell kultur i Midtøsten siden 2008; hun ville forstått inspirasjonen fra «The International Resistance Museum for Salvador Allende» og andre lignende utstillinger, og hun ville sett verdien i å knytte seg opp mot dette prosjektet, slik Palais de Tokyo gjorde våren 2024. Ikke minst ville hun visst hva det betyr internasjonalt å gjøre slike prosjekter, og hvordan de forholder seg til den større kunsthistorien, og hun ville hatt et nettverk av internasjonale fagfolk som kunne veiledet henne. Ingenting av dette er nå tilgjengelig for direktøren for Nasjonalmuseet.

«Picasso in Palestine» og «Past Disquiet» er bare to av et stort antall historiske eksempler på hvordan museer og kunstinstitusjoner kan agere politisk på kunstens premisser: ikke dogmatisk eller ensidig, men med pågående undersøkelser av kunstens muligheter for politisk handlingsrom. I tillegg til alle de andre ulempene det medfører at ledelsen for våre kunstmuseer ikke vet noe om kunst, så forhindrer det altså også museene i å markere seg som viktige fortolkere av samtiden. Dermed vil de aldri klare å «reflektere samfunnet og tiden vi lever i» på et høyt nok – og aktuelt nok – nivå, men blir isteden sittende og finpusse på nettverket sitt av kunstinteresserte skipsrederdøtre.

Tekst av Ane Hjort Guttu.