Da nord og sør møttes – en samtale med Ánde Somby 12.04.2021

Jeg har fulgt med på hvem som har deltatt i ordskiftet, lest kronikker, kommentarfelt og prøvd å filtrere ut hva de tidvis rotete og alltid komplekse diskusjonene egentlig handler om. Men jeg har unngått all form for deltakelse i ordskiftet. Ikke fordi jeg synes det er irrelevant, men fordi jeg opplever det slik at kanskje min stemme ikke er den som er viktigst her. Avkolonisering omfatter alt fra språket vårt til hvordan vi leser og er i verden, så det er naturlig at også samtidskunsten forsøker å gå tematikken grundig etter i sømmene – både innen faglig diskurs og praksis, men også innenfor sosiale strukturer. Og dette er vel sakens kjerne også ved KHiO?(1) For var det ikke etterspørsel om mer informasjon om denne problemstillingen som var startpunktet for en lang og seig konflikt i det offentlige ordskiftet?

Paradoksalt nok er utfordringene til en av minoritetsgruppene i mitt eget land – nemlig det samiske folket – muligens den jeg vet minst om. Prosessen med tvangskristning og fornorskning strakk seg over hundrevis av år, og utryddet nesten samenes språk og unike kultur. Heldigvis er det endringer på gang innad i kunstverdenen hvor samisk samtidskunst endelig begynner å få den anerkjennelsen den virkelig fortjener. Blant annet skal tre kunstnere representere Sápmi på den Nor­diske paviljongen ved den neste Veneziabiennalen i 2022, og Romsa, en kunsthall for arktiske urfolk, er under arbeid i Tromsø. Likevel har samene forholdt seg relativt rolige og vært mindre synlige i debatten. Jeg opplever at jeg har sett mer til per­spektiv fra etnisk norske, middelaldrende menn, enn fra det samiske miljøet. Derfor blir det naturlig for meg å søke etter noen som kan hjelpe meg å navigere gjennom landskapet, og som har lyst til å snakke med meg om denne sårbare tematikken.

Ánde Somby

Denne personen ble samiske Ánde Somby. Han stiller seg til rådighet for å gjete en forvirra søring i det kompliserte og historisk rike landskapet som ligger til grunn for at vi i det hele tatt har behov for avkolonisering. Ánde kan sies å være en allsidig type: Han er jurist, joiker, samtidskunstner og aktivist, født i 1958, oppvokst i Tana, like ved riksgrensen til Finland, og har markert seg innen samtlige deler av sitt virke.

Fire vinders-lue

Siri Borge: Her om dagen kom jeg over en samisk nettbutikk som solgte skjerf og enkle plagg som tydelig var inspirert av samisk klesskikk. Jeg ser jo på meg selv som en fargerik person, og syntes at dette var vakre plagg, men jeg fikk meg ikke til å kjøpe dem – for selv om det var samer som solgte klærne, så ble jeg redd for om jeg som ikke­samisk kunne gå med dem uten at det ble appropriering eller feil. Etter fornorskningen og iherdige forsøk på å utrydde alt – har man da lov til å ikle seg samiske plagg?

Ánde Somby: Det er et spennende felt. For på den ene siden så har man jo dette med at kulturelt veldig signifikante plagg bør man ikke ha, men dette prosjektet her …

Ánde napper av seg lua si og trekker på seg hetta på den påskegule hettegenseren sin – som, akkurat som lua, har fire kanter som stikker i hver sin retning. (2)

ÁS: Det er et prosjekt jeg har gående. Jeg har laget omtrent 200 sånne luer som det her.

Han farer opp av stolen og ut på gangen med laptopen i hånd, og viser meg det som kan se ut som et helt tre i gangen. Tredd på er mengder av fire vinders­luer i ulike størrelser, farger og varianter. Se her, denne er i lateks, sier han og holder opp en glatt, sort og hvit stor lue med fire spisser, som skinner i lyset fra gangen.

Se video fra samtalen: Ánde viser hattene sine

– Det her prosjektet er et eksempel på dagsaktuelle klær, men som tar utgangspunkt i samisk klesspråk. Det er jo sånn at man lever i en verden med mange andre mennesker, og så er det jo noe man bør dele med sine medmennesker, men de er noe som er identitetsmessig veldig viktig. Og det er jo i en sfære du er interessert i å dele med medmenneskene og omgivelsene dine. Og så er det ting som du ikke vil dele med medmennes­kene dine. Og det får man aldri noen klare svar på, og mye av menneskelivet vårt går nettopp ut på å forhandle: Hva kan vi dele, hva kan vi ikke dele. Og det å forhandle betyr at man bestandig tar risikoer, og det er kjempespennende. For eksempel hver gang du forteller en vits så tar du en risiko, og på et vis så stagediver du når du slår en vits. Spørsmålet er om de andre vil ta deg imot, eller om de vil la deg falle ned fordi at den vitsen var så jævla dårlig eller veldig fæl. Det kommer helt an på.

Joiking og sinne

SB: Joik har jo vært skambelagt i mange år, og var på et tidspunkt nesten borte. Kan du fortelle meg om hvordan det hadde seg at du begynte med joik, og hvordan du videreutviklet deg til å bli den joikeren du er i dag?

ÁS: Jeg joiket allerede da jeg var to–tre år gammel. Du ser det at joiken hadde et fotfeste i ungdomsmiljøet mor og far var en del av. Ungdommen brukte å møtes på vinterstid på elveisen i Tana – både fra norsk og finsk side. Alle hadde pesker (3) og var godt kledd, og der pleide de å utveksle joiker og joike. Senere i livet ventet mor på besøk av en venninne fra tiden på elveisen. Og mor går og joiker henne litt hjemme, og gleder seg til å se venninna si. I mellomtiden har jo mor blitt en voksen og veldig kristen dame, og joik er jo en synd siden det er så mye spirituell energi, og assosiasjoner til sjamanistiske ritualer knytta til joiken. Men hun har allikevel gått og småjoika på venninna si, og så kom jo venninna, da. Og mens mor står og skifter bleie på meg, joiker jeg plutselig den joiken til venninna. Og jeg husker at lufta ble elektrisk, en slags spenning, og det ble jo tydelig at når toåringen i huset joiker, ja, da er det et hus det joikes i. Men spenningen løses ut av at venninna sier: «Å så nydelig, han joiker jo meg! Jeg må strikke et par sokker til han.» Roen faller, og de begynner å snakke om gamle dager. Men jeg fikk det med meg at det var noe som var spesielt med joik. Så jeg joika litt allerede da.

SB: Og slik fortsatte det?

ÁS: Men så havnet jeg på internatskole da jeg var 12 år gammel, i slutten av latensperi­oden min like før puberteten skal sette inn. Jeg var forberedt på at det kom til å bli tøft. Og det var jo tøft å passe på språket, og tøft med maten som var annerledes. Som barn var jeg vant til å bli respektert i lokalsamfunnet for det jeg mente og ytret – meningene mine ble lyttet til, de veide tyngre enn det at jeg var et barn – mens jeg på internatet ble avfeid nettopp fordi jeg kun var et barn. Jeg fikk et dypt, dypt sinne i meg over å ha blitt tatt hjemmefra. For du taper så mange ting du kanskje ikke skjønner verdien av før du har blitt fratatt dem. Som den forhandlingssituasjonen det er å få småkrangle med foreldrene dine over noe så enkelt som pålegg på brødskiva – og dette er viktige formative situasjoner! Jeg krangla aldri med foreldrene mine mens jeg bodde på interna­tet, for hver gang jeg var hjemme hos dem, var det som en gulltid, vi hadde ikke tid til å slipe oss mot hverandre slik barn og foreldre er programmert til å gjøre. Ting som ikke føles bra i øyeblikket, men som likevel er viktige situasjoner. Egentlig kom jeg meg aldri hjem igjen. Etter det var jeg blitt en gjest hjemme.

Oslo-joiken

SB: Hvordan det norske folk blir eksponert for samisk kultur, varierer jo veldig fra nord til sør. I Nord-­Norge er det en lokalpolitikk som i større grad påvirker de som bor der, men som vi i sør ikke påvirkes av. Og politiske føringer påvirker selvsagt sosiale føringer. Den spliden mellom etnisitetene den fører med seg av rasisme og diskriminering, er jo noe vi i sør nødvendigvis ikke er kjent med på samme måte. Diskrimine­ring av samer var for meg et ukjent fenomen, ettersom jeg aldri har blitt opplært til at det er en «dem-­og-­oss»­-mentalitet. Jeg kjente til fornorsking og tvangskristning, men som et tilbakelagt kapittel i en historiebok fra videregående skole, på samme måte som andre verdenskrig eller vikingtiden. Har denne oppfattelsen rot i virkeligheten fra et samisk perspektiv?

ÁS: Jeg har jo akkurat levert et oppdrags­verk hvor jeg laget en Oslo­-joik. Den hadde sin lansering for to år siden, og den har også blitt spilt på rådhusklokkene i Oslo. Joiken tar utgangspunkt i den situasjonen som har vært blant samene de siste 70-åra. Fra slutten av 50-­tallet så var det jo en masse unge samer som flyttet, det var ikke plass til alle i reindrifta, det var ikke plass til alle i jordbruket eller på fiskeriene heller. Og så hadde man ikke en sånn næringsstruktur som gjorde at man kunne gå inn i noen foredlingsindustri. Og da flyttet de til Oslo, for der opplevde de ikke rasismen som de opplevde i Vadsø og i Tromsø. Men prisen å betale var at ingen i Oslo visste hvem du var og hvor du kom fra. Så da ble du et slags ikke-­menneske. Men når valget står mellom det å være et hata menneske og et ikke-­men­neske, så er valget om å bli et ikke­menneske et enklere valg.

SB. Et veldig trist valg, da … Har du lyst til å joike den for meg?

Ánde finner frem en film på telefonskjer­men sin som han holder opp foran kameraet slik at jeg får se. Det er en video av ham som joiker, iført tradisjonell samisk klesdrakt – en Tanakofte i tweed – nede i en undergrunn dekket av graffiti. I et fargesprak møter ny og urban kultur en tusen år gammel tradisjon. Videoen skal klippes ferdig og sendes til Samisk Hus i Oslo.

Etter noen sekunder med avspilling tar Ánde over selv: Han joiker Oslo-­joiken, bare til meg. Det er en vakker og trist joik, men den har en slags stødighet ved seg som jeg finner løfterik. Med dype toner og glidende overganger til høyere toner tenker jeg det må være en opplevelse av de sjeldne å høre Ánde Sombys Oslo-­joik spilles av rådhusklokkene, med gjenklang som resonnerer med alle ikke­-menneskenes tunge sinn og hule brystkasser, enten de er samiske eller ikke – og jeg føler meg veldig privilegert som får høre live­ joik fra Tromsø rett inn i stua mi i Stavanger.

Jeg kan avsløre for Ánde at jeg er i gang med å lære meg å spille munnharpe (smidd av en munnharpemaker i Setesdalen), som jeg med stor iver viser frem på kameraet. Selv om jeg knapt har lært meg å spille noe, føler jeg for å bjuda på selv, og prøver meg på et tradisjonelt norsk slåttestev – nærmere bestemt barnevisa Kjerringa med staven. Jeg klimprer meg stolt gjennom åtte potter rømme, fire merker smør på inn­ og utpust og mottar applaus når jeg når mål.

SB: Det ble en liten kulturutveksling, det her!

ÁS: Ja, det er vel sånt som fort kan skje, når man har gode samtaler, sier Ánde.

Se video fra samtalen: Joik og harping

Kontekst og KHiO

Men vi må over på den delen av samtalen som muligens er grunnen til at vi i det hele tatt møtes her på Zoom. Min egen interesse i samisk kultur og avkolonisering var absolutt til stede før den nevnte KHiO­-debatten, men den har blitt ytterli­gere forsterket i etterkant av den.

SB: Hvilke tanker har du gjort deg i forbin­delse med det som foregår innenfor akademia, og KHiO spesielt? Det slår meg at det samiske bidraget til ordskiftet mangler. Etter mitt skjønn er tross alt koloniseringen av urbefolkning i vårt eget land det nærmest stående eksempelet vi har i denne problemstillingen. Men det er også en av de frontene hvor det jobbes mest aktivt med avkoloni­sering i Norge, både ved å løfte opp samisk kultur innad, men også internasjonalt. (5)

ÁS: Det er en kjempespennende diskusjon som dreier seg om kontekst. Og det er viktig for oss å posisjonere oss både historisk og i samtiden. Man kan sammenlikne det med å lære penselføring, hvor man får mer og mer presisjon i strøkene og blir en teknisk dyktig kunstner. Et tillært kunsthåndverk, hvor den som reproduserer, blir bedre teknisk enn læremesteren, og eleven igjen forbedres av den som kommer etter.. Slik får du en utvikling hvor teknikalitetene blir bedre og bedre. Og spørsmålet her er: Bør KHiO bli til en skole hvor alle erkjennelser av strukturell rasisme og diskriminering som reelle problemstillinger allerede er gjort – og så gjelder det å foredle den tekniske utførelsen for å unngå det i fremtiden? En del av KHiO het jo på folkemunne Kunst­- og håndverksskolen i sin tid, og hadde da fokus på teknisk håndverk. Men et akademi vil i større grad måtte forholde seg til, samt forstå, konteksten sin. Og det som KHiO­-debatten aktu­aliserer, er om konteksten opptrer skjevt i forhold til visse grupper, som for eksempel samiske eller fargede studenter. Det er en del av denne konteksten som handler om det innforståtte; det selvfølgelige og det vi tar for gitt. I flere norske hjem var det vanlig å ha en håndkleholder med en karikert farget dame, gjerne med store pupper og lepper og veldig smal midje. Det var en del av vår hverdag, en helt vanlig håndkleholder, og ingen satte det i den konteksten at det var en rasistisk og sterkt seksualisert og karikert avbildning. Så er det neste spørsmålet: Hvordan skulle vi forholdt oss til dette i dag hvis det var et verk på KHiO som repliserte denne figuren? Hadde det fortjent en diskusjon, eller skulle man bare la den være en del av hverdagsopplevelsen som man ikke fester seg noe spesielt ved? Jeg er helt enig i det stipendiatene skrev og tematiserte, at en del av KHiOs pensums­ og visningspraksiser burde bli satt under et dagsaktu­elt lys og bli evaluert ut ifra det. (6)

Ytringsfrihet og handlingsfrihet

SB: Følgende har vi jo en gruppe studenter som protesterer på at denne konteksten du snakker om, skal innlemmes i pensum – en gruppe som har fått både ris, ros og trusler fra flere kanter. Hva er forholdet ditt til det?

ÁS: De fire eller fem studentene som har fått en del støtte i den norske alt-right­-bevegelsen som vifter med ytringsfrihetens flagg, har et
naivt og endimensjonalt bilde av hva ytringsfrihet innebærer. Ta handlingsfrihet til sammenlikning; total handlingsfrihet kan man jo ikke ha, for det påfører andre skade. Derfor har vi begrenset den slik at folk ikke kan klabbe til meg uten konsekven­ser, og det finnes visse andre grenser for hva de kan gjøre. Nå vet vi at mobbing kan være skadelig, og at du kan påføre psykiske skader på dine medmennesker gjennom hatefulle ytringer. Men det som overrasket meg mest, er akefarten Morgenbladet ga til ungdommene. (7) Til ungdommenes forsvar kan man si at det jo
er unge folk; de har sikkert ikke lært noe særlig om rasismens historie eller samisk historie på videregående skole, og det forteller en del om hva de faktisk ble undervist i. De kan bli frikjent i min domstol, men de som ikke kan bli frikjent i min domstol, er Morgenbladet og Krono.no, som løfta opp de her ungdommene som om de kom med helt nye og friske synspunkter, noe de jo absolutt ikke gjorde.

Jeg tror denne variasjonen av alt-right­-be­vegelsen som vi har i Norge, bruker den samme retorikken som den amerikanske alt­ right­-beve­gelsen har brukt, hvor man mangler både kontekst og erkjennelsen av at ytringer kan skade. For en alt­-righter tenker på individets frihet, noe som gir
et enøyd perspektiv uten kontekst. Et annet brukt argument er at når ytringen er fri, vil dens lys skinne på trollet – og straks lyset treffer det, så vil trollet sprekke. Men hva hvis trollet ikke sprekker? Hva om det blir større når ytringens lys skinner på det?

Den amerikanske opplevelsen av dette er jo kanskje det at denne hatretorikken ikke bidro til en mer opplyst diskurs eller bedre selvinnsikt – tvert imot. For når logikken ikke stemte med trollet, begynte det å lage egen fakta og logikk, og slik får man desto mer ut av kontekst.

Med kunnskap til grunn

Vi er tilbake der vi startet innledningsvis: Å jobbe med kunst er en del av verden. Kunstteori er følgelig en vesentlig del av kunstnerisk utdannelse, med mindre man kun er interessert i å finslipe et håndverk. Det er slik vi lærer oss å lese kunst intuitivt, men også i et historisk og dagsaktuelt perspektiv. Og selv om man går på et akademi for å lære å lage sin egen kunst, er evnen til å lese andres arbeider viktig for kunststudentens egenut­vikling. Og for best å kunne tolke politisk kunst, må man ha kjennskap til politikken den springer ut ifra.

Samisk kunst spesielt har ikke tidligere fått den anerkjennelsen den burde, og vi mangler trening i å fortolke den. Allerede fra grunnskolen av er pensum mangelfullt hva gjelder samisk historie, kultur og perspektiv, på tross av at dette er en stor og essensiell del av norsk historie. Hele poenget med politisk kunst er å sette spørs­ målstegn eller rokke ved historiske eller aktuelle problemstillinger, noe som skal kunne oppleves
og leses av vanlige folk og politikere. Men vi som er kunstutdannet, bør ha en enda bredere og dyptgående informasjon om selve kjernen i saken. For hvordan skal man kunne lese samtidskunst om man ikke kjenner til samtiden? Og hvordan forstå samtiden om man ikke har fortiden til å sette den i kontekst?

Ta 70-­tallets feministiske avantgarde som et annet eksempel: Hvordan skal man kunne lese den uten å ha kjennskap til feministisk ideologi? Hvordan hadde man tolket disse store verkene om man ikke visste hva kvinneundertrykkelse var, og hva kampen handlet om og fortsatt handler om? Sannsynligvis har læren om feminisme innen kunstutøvende akademia i sin tid blitt beskyldt for å være indoktrinerende, slik de foreslåtte antirasis­tiske tiltakene blir av enkelte nå.

Som samtidskunstner som har jobbet med feministisk ideologi i mine verker, kan jeg vise til flere uheldige hendelser både i løpet av min utdannelse (KHiB, 2011–2014), og senere i utstillingssammenheng, og det alle disse situasjonene hadde til felles, var manglende innsikt i feministiske kunstbevegelser. Et par gode professorer med inngående kunnskap om ideologi og feministisk avantgarde som kunstretning, har vært viktige for meg som kunstner. De gjorde meg bedre forberedt i møte med patriarkalske struktu­rer og holdninger som den dag i dag preger vår bransje. For å få bukt med ignoranse og diskrimi­nerende strukturer må man informere om dem, og en institusjon skal også forberede sine studenter på hva som venter dem i kunstverdenen.

Det er ikke ukjent at kulturfeltet er venstreorientert, på samme vis som finansverde­nen ofte er høyreorientert, men det finnes selvsagt unntak. På samme måte som Odd Nerdrum, som noen mener svindlet stat og samfunn for 14 millioner kroner, vil man sikkert også finne en og annen skap­sosialist innen finans. Poenget er at undervisning ikke skal være ekskluderende for høyrevridde kulturutøvere, og det vil være akade­miets ansvar å formidle faktabasert kunnskap på en nøytral og informativ måte, uten å ta hensyn til politisk orientering – det være seg til høyre
eller venstre. Så får studentene velge å forvalte informasjonen slik det passer dem.

Jeg er takknemlig for at Ánde tok seg så god tid til å snakke med meg. Men jeg er også irritert. For hvorfor må det det være slik at min grundigste opplæring i samisk kultur, historie og politikk kommer fra en privatperson – og ikke fra grunnskoleutdannelsen min? For ikke å snakke om den akademiske utdannelsen min?

Det er ingen radikal tanke å skulle undervise i samisk historie, om norsk kolonisering, og samenes arbeid med avkolonisering. Det er heller ikke hårreisende å ha kunnskap om den strukturelle rasismen og diskrimineringen som påvirker samfunnet – og i så måte også kunstver­denen. Denne læren vil i verste fall ikke treffe alle studentene som utsettes for denne kunnskapen, og de må kjede seg igjennom noen timer. I bedre fall vil den opplyse de som ikke affekteres om strukturer de potensielt er med å opprettholde, enten med eller uten vilje.

Og i beste fall gjør den kommende kunst­nere som urettferdig påvirkes av disse strukturene, forberedt på hva de sannsynligvis må forholde seg til i sin karriere – og å gi oss alle kunnskapen til å forbedre oss selv, våre institusjoner, vårt arbeids­ miljø og våre mellommenneskelige relasjoner.