Constance Tenviks utstilling på Munchmuseet – eller MUNCH – består av dansende kjendiser, lettbent og svak behandling av kolonialisme, motebevisste fugler og en antikk lengsel etter himmelen. 24.01.2025

Som besøkende entrer man 10. etasje på museet gjennom en port og ledes videre innover ved over tepper og forbi skulpturer som viser vei inn til en stor skjerm. Utstillingsrommet er fylt med jacquardvevde tepper som henger i formasjon fra taket, søte skulpturer av tekstil og metall, og en teatralsk, performance-video som kirsebæret på toppen av kremkaken.

De vevde teppene flørter med det antikke gjennom gresk-lignende søyler med jordbær øverst, og menneskefigurer i togaer. Noen av vesenene har vinger, andre står på henda, og en har et veltet vinglass ved beina. Et lite stativ med vinger står også parat, som for å gjøre veien mot himmelriket litt lettere.

Tenvik er en kunstner som ofte presenterer verdener og tablåer heller enn ideer – eller kanskje heller rekvisitter til verdener. Jeg forbinder henne mest med karakteristiske portretter av venner og kjendiser, gjerne malt i en setting som kan minne om fordums romantiske kunstnermyter: på kafe, alltid med et glass vin. Også kostymene hennes har gjort inntrykk på meg: plagg som beveger seg vekk fra funksjon og inn i et skulpturelt og humørfylt landskap. Tidligere utstillinger omfatter blant annet «Myk Harnisk» (9. desember 2017–28. januar 2018) på UKS og Kunstnernes Hus. Prosjektet tok for seg en mislykket ridderturnering og et overdådig dekket festbord i etterkant, med en skuffet og slukøret ridder til bords, en ridder som tross alt vekket litt sympati i sin barnlige iver etter å få til noe stort. Tenvik presenterte tegninger, kostymer, videoer og skulpturer, alt sammen gjennomført med lave skuldre og rause mengder sjarm. Det var likevel noe destruktivt og stakkarslig over denne ridderen, rammet av stormannsgalskap som han var, noe som gav det humørfylte uttrykket til Tenvik brodd og nerve.

Også på MUNCH henter Tenvik materiale fra fortiden – middelalderens riddere erstattes med greske guder – men denne gangen oppleves historien Tenvik forteller noe mer uklar og vag. Utgangspunktet i «Tio-tio-tinx» er en fortelling fra gresk mytologi om mennesker som vil forlate jorda til fordel for en tilværelse i sus og dus blant gudene i himmelen. Visstnok ønsker menneskene Tenvik skildrer, å erobre over himmelen ved hjelp av fugler. Den greske historien dette baseres på – komedien Fuglene av Aristofanes (414 fvt.) – fungerer tilsynelatende mest som et fruktbart utgangspunkt for å produsere arbeider. Tenvik har en leken og uhøytidelig innfallsvinkel til en tematikk som beveger seg innom stormannsgalskap og destruktiv ekspansjon, og jeg opplever arbeidene først og fremst som en estetisk affære snarere enn forsøk på å gå i dialog med forelegget: Det er de artig utførte skulpturene, fargene og Tenviks bølgende strek som er bærebjelken i utstillingen, heller enn dype tanker og selvransakende refleksjon. Følelsen av å være i Tenviks utstilling på MUNCH er primært preget av lyden og bevegelsene fra den store skjermen som lyser opp i enden av rommet. Den viser noe som ligger mellom koreografi og fri teaterlek, med utøvere som er kledd i freshe og trendy kostymer. Idet jeg står og ser på denne videoen av misfornøyde guder som sloss om oppmerksomhet og anerkjennelse, merker jeg meg en salgs post-pandemisk lengsel etter kjøtt og blod – skjermen føles fjern og kjølig til tross for skuespillernes pulserende energi. Jeg foreslår teater, perfomance eller nattklubb til neste utstilling!

Det er alltid et element av noe teatralsk – noe som er alt annet enn pietistisk og minimalt – over arbeidene til Tenvik. I tillegg kommer ofte den tidligere nevnte nonsjalansen; det er generelt lite jantelov over kunstnerskapet, heller noe litt dandy og forskanset. En kunst som ikke trenger noe eller noen, som kan være som den er og gjøre som den vil. Det kan jo definitivt være noe flott og hedonistisk over å fjerne seg fra virkeligheten – nærmest nekte den adgang, og heller insistere på glede, en trassig og kanskje litt «tom» glede. For må alt være så veldig seriøst hele tiden? Kanskje ikke.

Som en pastellfarget kontrast til den seriøse og dunkle samtiden tilbyr Constance Tenviks «Tio-tio-tinx» en lett og ledig virkelighetsflukt der begreper som kolonialisme blir behandlet med en nesten uutholdelig letthet. Museet referer til kommersiell romfart, men det er ikke noe med skulpturene, teppene eller skuespillerne på skjerm som faktisk konfronterer tematikken. Kolonihistorie har satt dype sår i generasjoner hvor enn den nå har funnet sted, noe som det glatt hoppes bukk over på MUNCH. Jeg savner en utstilling som tar smerten som kolonialisme har påført mennesker og natur på alvor.

Jeg setter i utgangspunktet pris på Tenviks tendens til å møte høytidelige emner med letthet og humor. Niki de Saint Phalles retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter fra et par år tilbake (16. september 2022–12. februar 2023, red.anm.) viste at den omfattende karrieren, med tegninger, skulpturer, performance og parfyme, var drevet av en type energisk sinne, til tross for det humørfylte og lettbente uttrykket. Hos de Saint Phalle var gleden en form for radikal løsning på smerte. På MUNCH er det er som om skikkelsene som skildres, utelukkende bruker tid på milde intriger og motstandsløs champagne, litt som om de ikke har noe bedre å fylle dagene med.