MSH: Da vi mailet i forkant av samtalen vår, skrev du at du heller vil kalle det du jobber med fravær eller spor, enn å fjerne. Kan du si litt om det?
BS: Jeg har arbeidet med dette temaet nesten siden jeg sluttet å studere for snart tredve år siden. Med spor av det som ikke lenger er her, i en serie avtrykk av gjenstander og objekter i aske. Blant annet av en lampe, telefon, Cola-flaske, bord, stoler, en sofagruppe og spisekrok. Og sykkel har jeg ofte benyttet. Den første sykkelen gjorde jeg i Helsinki. Jeg tyvlånte vaktmesterens sykkel og laget et avtrykk i aske på gulvet. For at avtrykket ikke skulle blåse bort med en gang noen kom inn av døra i utstillingsrommet, ble det forseglet med en glassplate lagt rett oppå. Dette – faktisk alle askeavtrykkene – blir ekstremt detaljerte. Sykkelen under glassplata liknet på et sorthvitt foto. Til denne utstillingen ble det også produsert postkort; det var foto av et askeavtrykk av en lydkassett, i størrelse 1:1.
I installasjonen for den nordiske paviljongen i La Biennale di Venezia i 1993 satte vi opp en 17 meter lang glassvegg som hadde en tynn membran av aske på den ene siden. I løpet av utstillingstiden avsatte det seg avtrykk i asken etter mengder av usynlige bittesmå insektvesener som florerer i luften. Hver dag kunne jeg se nye spor fra en hær av insekter, og fra luften som hadde beveget seg gjennom paviljongen. Etter hvert liknet den jevne, tynne askemembranen stadig mer på gjennomhullete blondegardiner. Langsomt løsnet og frigjorde asken seg mer og mer fra glassene, og mot slutten av de seks månedene utstillingen stod, var kun de store glassplatene tilbake. Selve kunstverket var nesten forsvunnet.
