Årets første Billedkunst har fått «Dannelse» som tittel og tema. Hvorfor dannelse i dag, spør Kjetil Røed 10.03.2022 Leder

For å finne veien videre i dette landskapet sammen bør vi lokalisere steder, ord, eller praksiser som gjør det mulig å møtes på midten – uansett hvor uenige vi er. Med «midten» sikter jeg ikke til at alle bør være enige med hverandre, men nødvendigheten av plattformer som gjør oss i stand til å høre hva andre mener, uten å «arrestere» eller redusere motparten til stigmatiserende ord og uttrykk, sjablonger. Kanskje er det et mål i seg selv å finne ord, holdninger og livsformer som gjør nyansene i den andres stemme hørbare, selv om de går på tvers av ord, identiteter og synsvinkler vi foretrekker fra før.

Mot dette bakteppet ønsker Billedkunst i 2022 å undersøke om det gamle, betente – men også svært interessante – begrepet dannelse fortsatt har noe å lære oss. Mange vil sikkert steile når de hører ordet, fordi det (ikke uten grunn) assosieres med hierarkiske strukturer, urettferdighet, klassediskriminering og «distingverte holdninger» – som ofte har med tvang og eksklusjon å gjøre. Skal vi kunne bruke dette begrep i dag, bør vi derfor ta et oppgjør med noen av historiene som fester ved begrepet og definere det for en ny tid.

Billedkunst er ikke opptatt av den type dannelse som forbindes med ideene om kanon, «ledekultur», allmenndannelse eller tilsvarende. Et levende og åpent begrep om dannelse kan ikke baseres på at en elite bestemmer hva som er best for alle andre. En slik tilnærming fører til en distinksjonskultur, hvor noen få selvsikkert personifiserer dannelsesidealet. Og da er diskrimineringsprosedyrer og eksklusjonsmekanismer kjapt i sving. Samme hvor man befinner seg i landskapet, må det være et mål å kvitte seg med «skråsikkerhetens tyranni», som styreleder i Norske Billedkunstnere, Ruben Steinum, skriver i sin leder i dette nummeret.

Begrepet dannelse stammer, mener mange, fra tyske opplysningsfilosofer og deres høyborgerliges bildung, men i virkeligheten strekker det seg mye lenger tilbake: til antikkens Hellas, og tanken om paideia (gresk for å «lære», «utdanne») og Romernes humanitas (latin for «human», «snill» osv.). Det sentrale i disse tradisjonene er selvbestemmelse og evne til fri tenkning; at den enkelte ikke skal la seg styre av noe eller noen. Man vet likevel aldri alt selv, og man må derfor tilegne seg kunnskapen som faktisk gjør det mulig å tenke selvstendig og orientere seg i seg selv og verden.

Både selvbestemmelse og kunnskap handler altså om den enkeltes frigjøring fra undertrykkelse, og ikke finkultur eller «hva man bør ha lest». Lydhørhet overfor andres stemmer, som vi har vært inne på, er også essensielt, for det andre sier eller gjør kan nettopp danne det eksempel man trenger for å utvikle seg videre selv. Og her kan vi faktisk lære et og annet av den tyske tradisjonens bildung, siden ordet henviser til at man kun kan utvikle seg om man har forbilder; noe eller noen å se opp til eller lære av. Ikke fordi forbildene er autoriteter man skal adlyde, men fordi de målbærer verdier eller måter å være i verden på som inspirer deg i din egen selvdannelse – mot den og det du ønsker å bli.

I dette nummer finnes flere eksempler på forbilder, deriblant skeive kunstnere med minoritetsbakgrunn i utstillingen «TA PLASS!» på Fotogalleriet i skrivende stund, som vi kan lese om i Jessica Lauren Elizabeth Taylors intervju med kurator Bassel Hatoum i denne utgaven. Eller den forbilledlige virksomheten Unge Kunstneres Samfund (UKS) har stått for de siste 100 årene, som Mina S. Haufmann skriver om i sin artikkel i denne utgaven.

Kanskje mer strategiske dannelsesformater er på sin plass også – som digital dannelse, som Nicholas Norton og Vilde M. Horvei skriver om i sin spalte «Signal». Politisk dannelse er også viktig, og da er vi avhengig av å vite hva som skjer i verden rundt oss, noe Zofia Cielatkowska skal bidra til med sine rapporter fra Europa i 2022. Skal kunstens dannelsespotensial utforskes, må kunstnere økonomisk ha et sted å jobbe, tenke og oppleve nye fellesskap – noe vi kan lese om i Eirik Zeiner-Henriksens tekst om kunstner­residenser.

Pandemien spiller også inn her, noe Una Mathiesen Gjerde diskuterer i sin tekst om koronaens virkning på kunst- og kulturfeltet de siste to årene. Feministisk dannelse, som kunstnerkollektivet FRANK står for, kan vi lese om i Ragnhild Aamås’ artikkel om boka som dokumenterer gruppens virksomhet. Kjønnsforsker, forfatter og performancekunstner Wencke Mühleisen er også inne på tangerende tematikk i denne utgavens «Fem favoritter».

Til slutt: skal vi utvide horisonten vi noe annet, noe fremmed, noe som ikke er oss, men som vi likevel lytter til og lever oss inn i, som Tina Jonsbu forsøker å beskrive elven Vorma i tekstil, men også i boka med samme navn – Vorma (2021) – som omtales i dette bladets utgave av litteraturspalten «Publisert», signert Halvor Haugen og Nina Mauno Schjønsby. Billedkunst er denne gangen også vertsorganisme for Jørn H. Sværens tidsskrift Gresshoppene har ingen konge, som i sin tur gjengir en annen stemme: poeten Claude Royet-Journouds dikt Lars Fredriksons fortelling. Som om ikke det var nok er den franske poeten også vert for, eller kretser inn, verk av den svenske billedkunstneren Lars Fredrikson.

God lesning, god vår og god dannelse!

Kjetil Røed, ansvarlig redaktør