Å flyte ut av malen 10.09.2026

Det er tredje dag av pressevisningen før biennalen har sin offisielle åpning, og vi møtes i et avskjermet hjørne bak en annen paviljong – med utsikt til egne arbeider, og i umiddelbar nærhet av pressekontakt og assistent. Wrånes forteller om flere intervjuer på rad, sviktende nett og en kompakt tidsplan.

Tine Semb: Hvordan har du det?

Tori Wrånes: Vet du, jeg aner ikke. Det er det ærlige svaret.

Det var så sprøtt … I dag morges skulle jeg ta ferga, og det ble kontroll; jeg hadde ikke billett, for automaten fungerte ikke. Jeg trodde at jeg var i superform, men da jeg fikk bot, begynte jeg å grine, så fikk jeg latterkrampe, og så gråt jeg mer, bare på grunn av den lille motstanden. Da forstod jeg at jeg er sliten. Møtet med publikum kommer så plutselig, og det oppleves massivt og brått. Det er bare så sykt mange mennesker. Jeg blir veldig engasjert, men det føles som om de går rett gjennom kroppen og ut på andre siden. Egentlig er dette noe jeg synes er veldig gøy, å møte folk. Jeg tror reaksjonene handler om at jeg har vært så fokusert på arbeidet, både fysisk og mentalt, da oppleves den overgangen til å plutselig stå der i finsko … den er kanskje litt røffere enn jeg husker.

Wrånes er også pyntet for anledningen, egentlig slik en alltid ser henne i offentligheten, toppet av en stor, svart hatt og et par fine skinnsko i motsatt ende. Arbeidet hun snakker om, består av skulpturelle kjemper som beveger seg mellom inne og ute i paviljongen, samt en performance som finner sted under åpningsdagene.

TS: Hvor lenge har du jobbet frem mot biennalen?

TW: Jeg fikk vite om det før Festspillutstillingen i Bergen i fjor vår, men da måtte jeg fokusere på det prosjektet, og sette alt annet på hold. Egentlig har det vært flere år med produksjon som har gått i hverandre.

TS: Det er noen beslektede figurer i den største skulpturen – den om lag 15 meter lange Human Lace (2026) – med nettopp utstillingen i Bergen. Det er som et fryst øyeblikk av fugler og menneskeaktige kropper i en ubestemmelig morf: skrudde dimensjoner, usikkert hva som er foran og bak, men de er liksom på vei et sted. Og de er kledd i robust tekstil (seilduk, har jeg hørt), enorme hender og sko …

TW: Altså, jeg har alltid hatt lyst på store hender og føtter. Det passer liksom bedre når du jobber, så kan du stå ekstra stødig.

TS: Men de hendene er jo over en halv meter …

TW: Haha, det er sant. Men det vokser jo mini-hender ut av fingrene på de store, da. Jeg liker å leke, og det er deilig å flyte ut av malen. Det er også noe av det verket handler om: å vokse ut av den nordiske konteksten arbeidet vises i. Arbeidet begynner inne i paviljongen, og vokser opp i taket og ut i verden og det felles åpne rommet. Å insistere på kollektive rom kjennes veldig viktig akkurat nå. Det handler også generelt om, som du sier, å gå ut av rammene av det vante – når det kommer til både kjønn, alder, nasjonalitet og kultur – alt, egentlig.

I 1962 stod Den nordiske paviljongen ferdig, ført i pennen av Sverre Fehn. Målet om å lage et bygg hvor skillene mellom ute og inne viskes ut – store vinduer, takhøyde, naturen som får ta plass mellom veggene – korresponderer godt med det kunstneren forteller om å bryte ut av definerte rom. Sporadisk gjennom biennalens åpningstid kan det også høres en dyp og lang tone – tåkeluren – som skal guide alle til en trygg havn. Det er også en del av verket.

TS: Det er et maritimt tema her – seilduken, tau, blåskjell, fuglene (herunder ender og stork) – er det ikke?

TW: Verdenshavet er jo helt rått og fantastisk, for det forbinder alle sammen! Og Venezia er byen på havet. Jeg fikk tross alt bot på en vannbuss! Byen har vært bilfri i århundrer. Det er vannbusser og vanntaxier og hundrevis av kanaler.

Så, ja det er sant som du sier at det er seil, og akkurat disse seilene er fra skipet Fullriggeren Sørlandet. De har blitt brukt siden 1991 og -92, de har krysset Atlanteren tjue ganger, og seilt én gang rundt hele jorda – de lukter saltvann og er skikkelig tunge. De har blitt sydd om gjennom et samarbeid med Kilden teater og konserthus i Kristiansand. Jeg har hatt med meg gjengen min dit, og så har vi inntatt systuen deres sammen med deres skreddere og fagfolk for å få det ferdig. Jeg har også lært meg å sy med kniv.  Det er så mye historie i de seilene. Du ser blodflekker og reparasjoner etter at vinden har revet og røsket i dem. Det er ganske fint å tenke på at målet hele tiden er å bevege seg fremover. Lappe det som lappes kan, fange været og komme seg videre, uansett om det er medvind eller motvind.

TS: Hvordan fikk du tak i seilene?

TW: Jeg satt og snakka med min gode venn Erik Pirolt (kunstner fra Kristiansand), og så fortalte jeg at jeg lette etter seil. Han sa at han hadde fått et av Fullriggeren Sørlandet, men så sa han at han syntes jeg trengte det mer enn ham. Så da fikk jeg tak i det første, og så ringte jeg mannskapet. Da traff jeg råskapen selv, Kari Dahl, som jeg gikk på gymnaset med og som jobber på fullriggeren, og slik fikk jeg mulighet til å jobbe med flere seil.

Jeg liker at seilene har vært rundt hele kloden, litt som trekkfuglene flyr fra den ene siden av jorda til den andre hvert år. Mens vi mennesker gjør alt så komplisert. Vi er så territorielle.

TS: Vil du si litt mer om fuglene som vokser ut og inn av menneskelemmer på gulvet i paviljongen?

TW: Fuglene er laget i bronse – de flyr inn i den første skoen, ut av skrittet, og videre til neste skritt før de flyr ut. Jeg har brukt to ulike støpeteknikker, lost wax og sandstøp. Jeg tenker på de sammenvokste menneskene som en slags skolisse av folk som er knyttet sammen på godt og vondt, men at de trenger hverandre for å kunne vokse gjennom taket. De små hendene som vokser ut av fingrene, og fuglene som flyr ut av ett skritt og inn i det neste, kan handle om reproduksjon, generasjoner eller historie. Begge føttene til skarven som flyr inn i den første skoen, er ringmerket. En av mine favorittkunstnere, Lise Schønberg, har laget en sølvring til den ene. Det er sykt ærefullt for meg at hun ville bli med. Mens den andre ringen er fra en død skarv som min far har funnet i fjæra i Randesund hvor jeg har vokst opp. Helt fra jeg var liten, har jeg vært med ham på holmene for å ringmerke fugl. Ringen har et helt unikt nummer og kan fortelle oss hvor den først ble registrert. Jeg tenker at det på en måte både er forfedrene våre og vi levende som flyr gjennom skulpturen, at det kanskje handler om dette fellesskapet. At vi hele tiden står på skuldrene til noen andre.

TS: Jeg må også spørre om knappene på draktene til skulpturene. Det er ikke så lett å se på hver enkelt, men det er noen symboler støpt inn i dem, er det ikke?

TW: Ja, det er et symbol for frihet som jeg lagde etter et samarbeidsprosjekt med en gruppe transpersoner i Colombia. Jeg kaller det en gender adventure-logo.  Det er en støtte til alle som ikke passer inn i readymade-boksene om at du må være mann eller kvinne, og heller kan velge hvor du passer inn. – Det er ikke ett svar på ting. Det er variasjoner. Det kan også være flere tanker som er samtidige, eller at noe endres underveis og det vokser frem noe nytt.

Ut av smekken
I et av Wrånes’ arbeider – Erotic poetry by the architect, nature and me (2026) – møtes to hodeløse kropper som beveger seg opp og ned omkring en av trestammene som har fått vokse inne i bygget og opp i taket, en del av Fehns grep med å oppheve skillet mellom ute og inne. Det er ikke godt å si hva kroppene gjør der de beveger seg opp og ned, men tittelen kan lede assosiasjonene videre.

TW: Og så vet man ikke om det er pain eller pleasure … Og så syntes jeg paviljongen trengte litt humor. Menneskeheten er ganske grådig på skog …

Wrånes viste også en performance under åpningsdagene: Et lutende klumpaktig vesen, kledd i samme seilduk som kroppene på gulvet og rundt trestammen, kommer ut av en dør i paviljongen, bruker god tid og nærmest sleper sine lange armer etter seg. De enorme føttene dras oppover trappetrinnene foran paviljongen. På toppen stanser den og snur seg mot oss: Det som ellers forbindes med et ansikt, er i stedet et stort, sort hull. Noe begynner å bevege seg inne i buksene, og ut av buksesmekken kommer sang. Smekken beveger seg som en munn, og det er ikke forståelige ord, men et fantasispråk som kommer ut. Etter et par minutter lukkes åpningen, vesenet snur seg og subber vekk.

TW: Jeg tenker på buksesmekken som en grense, kanskje en beskytter. Den holder noe ute, eller slipper noe inn. Og at skikkelsen er helt alene, i motsetning til de andre skulpturene. Den er fri for alder og kjønn, og den synger en messe ut av smekken. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg jakter en slags 360- graders- bevegelse både mentalt og gjennom form. At det er derfor jeg vil ut og inn, opp og ned, at det er mørke og lyse tekstiler, at smekken åpner og lukker seg, at det er mann og kvinne og alt imellom. At det er noe med dette potensialet i hvert enkelt menneske. At vi har muligheten til å åpne blikket litt mer.

TS: Du er inne på noe her som handler om kunsten som redskap og tenkeverktøy. Samtidig er konteksten du nå befinner deg i, spesiell – en internasjonal biennalesituasjon preget av kurator Koyo Kouohs bortgang, av at Israel og Russlands tilstedeværelse ble kjent, hvorpå kunstnere har trukket seg i protest, en jury har valgt å fratre sitt mandat. Sensureringer, demonstrasjoner og andre former for aktivisme har funnet sted. Hvordan har det påvirket deg som kunstner å være i dette?

TW: Jeg synes det var bra at juryen trakk seg, det gir ingen mening å kåre en vinner når verden går av hengslene. Det er fellesskapet og kollektivet som teller. Og det er viktig å bruke plattformen sin når biennalen slipper til både Russland og Israel som helt klart bryter internasjonal lov og menneskerettigheter. Og hva med USA? I tillegg er det problematisk å tenke på alle de nasjonene som ikke er representert. Veneziabiennalen er en gigantisk buksesmekk der noen inkluderes og noen ekskluderes. Det er da jeg tenker at den plassen kan – og bør – jeg bruke på å formidle det motsatte av de undertrykkende kreftene. For meg hadde det vært veldig destruktivt å ikke vise arbeidet. Det kjennes viktigere enn noen gang å formidle varme og ta vare på dialogen. Jeg kjenner nok ikke at jeg strekker til verbalt, derfor uttrykker jeg meg formalt.

I år er biennalen kuratert av Koyo Kouoh. Det er første gang i historien at biennalen ledes av en afrikansk kvinne. Jeg opplever at det er ærefullt å få være en del av hennes visjon. Det er enormt mange besøkende til biennalen, rundt 800 000, og det kjennes som at kunsten har en oppgave. Nettopp fordi den er samlende.