Å bygge noe for staten av statens ruiner 29.05.2026

Azar Alsharif: Hvordan begynte arbeidet med bygulvet — Sebastia — for deg?

Jumana Manna: Min umiddelbare tanke var at jeg ikke ønsket å ta ut ny stein til prosjektet. Antiekstraktivisme ble dermed det første prinsippet i prosjektet: å arbeide kun med det som allerede finnes, kun gjenbrukt stein som allerede er brutt og brukt i andre sammenhenger.

Det andre prinsippet handlet om tilhørighet. For å utfordre det statlige kravet om å kun bruke «norsk stein» betraktet vi enhver stein som fysisk befant seg i Norge, som «norsk», selv om dens opprinnelse var et annet sted. På den måten ville jeg stille spørsmål ved en essensialistisk forståelse av råmaterialer – forestillingen om at stein har en fast identitet knyttet til en nasjonal ramme. Dermed var prosessen i gang.

A: Du har beskrevet prosessen som radikalt åpen, og at alle donerte steiner ble inkludert. Hva betyr metoden for verket?

J: Materialet var allerede bestemt for meg, og det var egentlig ganske befriende. Innsamlingen av steinene og relasjonene til kommunene vil jeg si er kjerneaspektet ved arbeidet – prosessen utgjør på mange måter prosjektet – i tillegg til den formale kvaliteten. Prosessen og den formale komposisjonen er egentlig det samme. Det var viktig for meg at det skulle oppstå en følelse av kollektivt eierskap til gulvet. Når jeg lager et så stort offentlig verk, da er det viktig at folk deltar i komposisjonen og i historien.

– Da jeg vant konkurransen, måtte jeg først og fremst vise at prosjektet var gjennomførbart. Vi inviterte derfor alle kommuner i Norge til å donere stein, og hver giver bestemte hva og hvor mye de ville sende – min oppgave var å samle og sette steinene sammen til en komposisjon.

Prosessen var overraskende smidig. Det er et komplekst og omfattende prosjekt, men samarbeidet fungerte svært godt, fra KORO til entreprenørene som utførte arbeidet.

A: Hvorfor var denne åpenheten så viktig for deg?

J: Åpenhet, fleksibilitet og radikal inkludering har vært bærende prinsipper i dette prosjektet fra begynnelsen, både materielt og politisk. Det handler om at relasjonene i et samfunn må forbli porøse. Når alt blir rigid og hierarkisk organisert under én ideologi, beveger man seg i retning av fascisme.

A: Arbeidstittelen var først Substitute. Hvorfor heter verket nå Sebastia?

J: Det var vanskelig å bestemme, og det var en gradvis prosess. En tittel gir identitet til et verk. Etter hvert så jeg at Substitute ikke bar alle lagene i verket i tilstrekkelig grad. Jeg ønsket en tittel som også rommet de arkeologiske og historiske aspektet ved prosjektet. Navnet er helt konkret hentet fra et arkeologisk område på Vestbredden, landsbyen Sebastia. Dette området rommer 3 000 år med skiftende sivilisasjoner og gjentatte sykluser av ødeleggelse og gjenoppbygging.

– Jeg har jobbet med dette prosjektet i tre år, parallelt med folkemordet i Gaza. Forbindelsen til det som skjer i Gaza, er uunngåelig for meg, samtidig som forslaget mitt ble levert før den siste eskaleringen. Behovet mitt for å gi verket en tittel som peker mot Palestina, er knyttet til det traumet vi som Palestinere har levd gjennom i tre år.

– Sebastia ligner på fornavnet Sebastian – noe som gjør at det kan føles både kjent og litt fremmed om hverandre, og passer verket bra. Samtidig er det et konkret palestinsk sted. For oss i Palestina er ordet Oslo tett knyttet til Oslo-avtalen, som hadde dypt negative konsekvenser. «Oslo» er et daglig brukt og ladet begrep hos oss. Ved å plassere navnet Sebastia i Oslo, ønsket jeg å snu denne språklige bevegelsen, ved å la et palestinsk stedsnavn tre inn i den norske offentligheten.

A: Du har beskrevet verket som en metafor for en sentralisert regjering som representerer mange regioner gjennom en samlet struktur. Er Sebastia ment å speile denne symbolikken i regjeringskvartalet, fungere som en kritikk eller kanskje en utfordring?

J: Det finnes definitivt en representativ kvalitet gjennom den geografiske spredningen blant de som har donert steiner og historiene som hører til, men det er ikke en refleksjon av regjeringens politikk. Gulvet symboliserer en utopisk forståelse av styring: deltakelse, horisontalitet, ikke-hierarkiske relasjoner. En stein fra Slottet ligger ved siden av en stein fra en rundkjøring, en annen er fra et fengsel, og de behandles likt. Det er nesten en radikal egalitær behandling av materialene: Ingen gis høyere status enn andre. Slik oppstår en alternativ forståelse av styring – uten hierarkier, uten klare kanter.

– Utfordringen var å lage et kunstverk som inviterer til deltagelse og eierskap, samtidig som det forholder seg kritisk til nasjonale fortellinger. Verket er åpent for flere lesninger, men formen står i motsetning til den monumentale statsarkitekturen rundt det — som skal representere nasjonen og staten. Jeg bygger på en arkitektonisk tradisjon som kommer fra det globale sør. Gjenbruk av materialer er en praksis som kommer derfra.

Kunnskapen om å ta i bruk ruinene som finnes, vil jeg si er en viktig måte å forholde seg til materialer og historie på i både Palestina og det globale sør.

Både i prosjektets bærende prinsipper, form og inspirasjon ligger det en kritikk av en byggepraksis som baserer seg på nye materialer og standardiserte løsninger.

A: Overflaten på gulvet kan oppleves som både ruin og reparasjon. Var denne tvetydigheten viktig for deg?

J: Ja, jeg er opptatt av å omfavne ruinen som vakker, verdifull og brukbar. Jeg ser den ikke som ødelagt eller brutt eller noe som bare kan kastes. Mange av oss som er født inn i ruiner elsker stedene vi kommer fra, selv om vi av og til skulle ønske de var annerledes. Vi har lært å gjøre det beste ut av det som finnes.

A: Nå som verket er ute i offentligheten – hvordan har det vært å se de foreløpige reaksjonene?

J: Reaksjonene har i det store og hele vært svært positive, både i Norge og internasjonalt. Jeg har registrert at noen få personer har rettet kritikk mot meg, mer enn mot selve verket, fordi de mener at referansen til Palestina gjør prosjektet politisk. For meg fremstår det som en konsekvens av et debattklima hvor palestinske stemmer ofte møtes med mistenkeliggjøring eller forsøk på å diskreditere dem. Det er egentlig ikke overraskende.

– Jeg er nysgjerrig på hvordan mottakelsen av verket vil utvikle seg, og jeg ser på det som positivt at vi snakker om Palestina. Hvis det kan være en anledning for folk til å få vite mer, søke kunnskap – enten gjennom Sebastia, gjennom det arkeologiske stedet, eller gjennom en bedre forståelse av de negative konsekvensene av Oslo-avtalene for Palestina – da blir debatten også en læringsmulighet. Det mener jeg er den beste delen av en offentlig samtale. Det er det offentlig kunst kan tilby.

A: Er det viktig for deg at opplevelsen av verket også inkluderer historien om prosessen?

J: Ja. Neste måned lanseres en nettside som er en integrert del av verket, et digitalt register over steinene. Der vil det være en oppføring for hver enkelt giver, med informasjon om steinen og bygget eller konstruksjonen den kom fra. Det blir et visuelt kart som leder deg tilbake til steinens historie og viser hvordan ulike steder i landet er knyttet sammen i dette gulvet. For meg er det viktig at disse relasjonene synliggjøres. Hver stein representerer en konkret handling, noen som valgte å gi noe fra sitt sted. Registeret er derfor også en måte å anerkjenne den kollektive innsatsen, takke giverne og gjøre deres bidrag synlige som en del av verkets struktur.

A: Hvordan ser du for deg at verket vil leve videre og forandre seg over tid – både fysisk og politisk?

J: Jeg tenker på det som uferdig i en viss forstand. Gulvet vil forandre seg med vær og bruk. Steiner vil sprekke og erstattes. Betydningen vil skifte med den politiske konteksten. Jeg kan ikke forutsi eller kontrollere det. Jeg har selvsagt mine egne intensjoner og lesninger av verket, som jeg kan dele. Men et kunstverk, særlig et abstrakt verk, må få leve i møtet med publikum. Det er der betydningen oppstår og forandrer seg. Jeg er derfor nysgjerrig på hvilke lesninger og analyser andre vil bringe inn.

– Prosjektet er enkelt. Det er et gulv laget av steiner fra ulike historiske epoker og funksjoner som har vært med på å bygge den norske nasjonalstaten. Det handler om å bygge noe for staten av statens ruiner. Det er prosjektet.