Spencer Tunick, Ireland 3 (Dublin) (2008). Fotografi, 226,70 x 180,34 cm. © Spencer Tunick.

Billedkunst er allerede i gang med kommende utgave, hvor tema er «Folket». I den anledningen har Liv Brissach intervjuet Spencer Tunick om å arbeide med nettopp folk som materiale. Mange folk, som også er nakne. Dere kan selv bli en del av kunstnerens prosjekt i forbindelse med årets Bodø Biennale. Fotograferingen finner sted 11.–12. august.

Tidlig i august kommer den amerikanske kunstneren Spencer Tunick til Bodø for å lage verket BODØ BODYSCAPE i forbindelse med «Bodø Biennale 2018». For å få til det han har planlagt, er han avhengig av å mobilisere så mange mennesker som mulig. Disse må kunne tenke seg å stille opp nakne for å bli en del av den stedsspesifikke installasjonen og fotografiserien.

Liv Brissach (LB): Kan du fortelle litt om hva du skal gjøre i Bodø i forbindelse med biennalen?

Spencer Tunick (ST): Jeg skal fotografere en bildeserie av grupperte nakne deltakere. Sammen danner de abstrakte formasjoner som kobles til natur, kultur og byrom. Akkurat nå er jeg på et stadium i prosessen der jeg prøver å finne deltakere som vil stille opp og bli en del av kunstverket 11.–12. august.

LB: Siden du har gjort lignende prosjekter over hele verden, har du standardiserte metoder du benytter deg av for å mobilisere mennesker til å ta del i dine verk, eller er dette noe du ser an fra sted til sted?

ST: Jeg arbeider med ideer for hva jeg vil lage allerede når jeg besøker stedene mange måneder før selve fotograferingen. I Bodø har jeg jobbet tett med biennalen, fylkeskommunen og kommunen for å samle mitt «materiale». Jeg er jo ikke en kunstner som jobber med maling eller stein; jeg jobber med mennesker, og mediet mitt har føtter. Kanskje ikke så overraskende er det som regel vanskeligere å overbevise en person til å posere enn å oppsøke en butikk som selger kunstmaterialer. Jeg sier dette med en dose humor, for jeg elsker at mediet mitt har både føtter og sjel. Deltakerne på sin side, får informasjon og bilder på forhånd, men jeg vil ikke gi dem absolutt alle svar på hva som skal skje, for jeg vil ikke ødelegge mysteriet. Det er som når jeg drar på ferie: Jeg kjøper jeg helst en reiseguide uten for mange bilder slik at jeg får se stedet for første gang når jeg ankommer, og kan bli overrasket. På en lignende måte vil jeg og teamet mitt at det skal være magisk og spennende å være deltager i verkene mine. Samtidig er det viktig at folk føler seg komfortable og tatt hånd om, så de får vite den viktigste informasjonen på nettsiden [www.bodobiennale.no/spencertunick] og i den siste eposten vi sender ut før fotograferingen. På denne nettsiden kan alle som vil registrere seg som deltaker, inkludert dere som leser dette intervjuet. Vi trenger dere, jeg trenger dere.

Spencer Tunick, Big Color 9 (Herefordshire, England) (2010). Fotografi, 152,40 x 121,92 cm. © Spencer Tunick.

LB: Fotografiene dine har tidligere utforsket romlighet og størrelsesforhold ved å jobbe med menneskekroppen på ulike steder over hele verden. Hvilke tanker har du om plass og sted når du nå skal gjøre dette prosjektet i nettopp Bodø?

ST: For mange år siden var jeg i Svolvær i Lofoten for å stille ut i en gruppeutstilling [Lofoten International Art Festival – LIAF i 1999, journ.anm.]. Jeg følte meg veldig heldig som ble inkludert i denne utstillingen og tenkte at jeg en dag hadde lyst til å komme tilbake for å gjøre en gruppefotografering. Dette skjer endelig, nesten tjue år senere. Jeg er spent og gleder meg til å jobbe med å relatere kroppene til naturen her. Jeg har en idé om at den samtidige kroppen kommer til å representere byen, mens naturen representerer seg selv. Jeg håper også at jeg klarer å uttrykke noe om at byen er i endring mot noe bedre, fra å bære preg av militær tilstedeværelse til å i stadig større grad bli en kulturell destinasjon. Ideen er at alle som bor i området, eller til og med i andre regioner, kan komme sammen og at de for denne ene gangens skyld kan gå utenfor deres grense. Jeg håper de vil føle seg komfortable, ærverdige og hederlige i sin nakenhet og som del av et kunstverk. Ofte når man tenker på nakenhet, tenker man på det som er på HBO eller Netflix, i magasiner eller på internett. I kunsten min inngår nakenhet i stedspesifikke installasjoner der kroppen blir et materiale som ses i sammenheng med ideer om natur, fremgang, frihet og samhold. Jeg kan ikke gjøre dette alene – jeg trenger fellesskapet for å få det til. Det handler om å være naken i en avgrenset periode, ikke som en livsstil, men for å lage et kunstverk. I bytte mot å være med – og dette er veldig viktig – får alle deltakerne verket de var med på å lage i gave.

LB: Det er interessant å høre at du på den ene siden omtaler mediet ditt slik en skulptør kanskje ville gjøre det – som et materiale, bare at ditt har føtter – mens du også snakker om din rolle som en slags mobilisator for fellesskap og samhold …

ST: Definitivt. Dette berører på mange måter tanker om sosial skulptur. Det finnes ikke så mange steder i verden hvor du kan komme sammen og bli selve mekanismen, selve kunstverket. Kunstverdenen er satt sammen av mange regler som gjør den udemokratisk. Det er greit, for vi vil ikke at kunstverdenen skal bli for demokratisk. Arbeidet mitt gjør at hver og en som deltar kan bli samtidskunst mens de bevarer verdigheten til tross for at de er nakne. Dette tror jeg er myndiggjørende for mange. På museer blir man gjerne guidet gjennom rommene, uten at man medvirker så mye selv … Forholdet mellom modell og kunstner er mangefasettert og meningsfylt for mange, og selvfølgelig er ikke jeg den første som berører dette – tusenvis av malerier handler jo om nakne figurer. Men når det kommer til dokumentasjon med foto, var det ikke før på 1960-tallet at dette skjøt fart, med Yayoi Kusama og Carolee Schneemann, som jeg følger i fotsporene til, og med snev av Richard Long og Robert Smithson, siden jeg ofte tenker på kroppen som earthwork.

LB: Da du lagde kunst med nakne kropper i New York på 1990-tallet oppsto det noen problemer med politiet og rettsvesenet. Er nakenhet en politisert tilstedeværelse i det offentlige rom?

ST: Jeg blir ofte husket som ‘kunstneren som ble arrestert’, men det folk kanskje ikke vet, var at det ikke var jeg som brøt loven. Det er lovlig å lage kunst med nakne kropper i New York, men borgemesteren på denne tiden var en konservativ republikaner som heter Rudy Giuliani, som var i valgkamp mot Hillary Clinton for en plass i senatet. Det var han som instruerte politiet til å nekte meg og filmetaten tillatelse til å fotografere, selv om det jeg drev med i utgangspunktet var lovlig. Så jeg lagde kunsten min i undergrunnen, med viten om at politiet ville bryte loven ved å prøve å arrestere meg. Senere saksøkte jeg byen, og saken gikk helt opp til høyesterett i USA, to ganger. Første gang sendte de den tilbake til tidligere rettsinstanser der jeg hadde vunnet, men Giulianis administrasjon anket på nytt – noe som sjeldent lar seg gjøre. Denne gangen så hele høyesterett på saken min og bestemte seg for å opprettholde loven – altså at det jeg drev med var innenfor min rett som kunstner. USA har de mest repressive lovene mot den nakne kropp i kunst du kan tenke deg. I de fleste delstatene er det ulovlig å i det hele tatt lage kunst med kropper i det offentlige rom. Selvråderett over egen kropp i det offentlige rom er en av de ultimate frihetene regjeringen ikke vil at du skal ha.

Spencer Tunick, Krystl 2 (1999). Fotografi, 227,33 x 180,34 cm. © Spencer Tunick.

LB: Som du nevnte finnes det lange historiske linjer der den nakne kropp har blitt portrettert i naturlige omgivelser, og eksempler på slik praksis kan ofte bekrefte eller problematisere vestlige binære modeller der natur for eksempel settes opp mot kultur. Forholder du deg til slike binærpar – og overskridelsen av dem – i arbeidet ditt?

ST: Jeg tenker på den nakne figuren som en representasjon av byen når den møter naturen. Men når jeg jobber med kropper i byrommet, er det omvendt: Da tenker jeg at kroppen representerer naturen, mens byen representerer seg selv. Det å fotografere på et ikonisk sted handler ikke om at det er populært eller stimulerende, jeg gjør det mer for å uttrykke at kroppen har verdighet til å ha dette som bakgrunn. Noen ganger kan dette få en veldig bekreftende effekt i spennet mellom kropp og struktur. Jeg gjorde verket Everything She Says Means Everything [2016] i samarbeid med konen min ved republikanernes nasjonale konvensjon i Ohio i 2016, og dette ble en protest mot republikanske konservative ideer om kvinner, transpersoner, homofile og lesbiske. Jeg brukte bygget der partiet var samlet, som bakgrunn. Her ble altså kroppenes nedslagskraft ikke bare myndiggjørende for de som deltok, men også for dem som så resultatene. Selvfølgelig hadde jeg ingen evne til å direkte påvirke avgjørelsene som ble tatt, men jeg kunne heller ikke gjøre ingenting. Det var et for viktig valg for at jeg ikke kunne bruke kunsten min til å uttrykke noe.

Spencer Tunick, Ohio 3 (Museum of Contemporary Art Cleveland) (2004). Fotografi, 95,25 x 76,20 cm. © Spencer Tunick.
Spencer Tunick, Switzerland, Aletsch Glacier 1 (Greenpeace) (2007). Fotografi, 152,40 x 121,92 cm. © Spencer Tunick.

Spencer Tunick (f. 1967) er en amerikansk billedkunstner og arbeider hovedsakelig med fotografi. Han er særlig kjent for sine bilder av større ansamlinger nakne mennesker i offentlige miljøer – det være seg bybilder eller rå naturlandskap som på isbreer, fjellvidder eller stepper – som han har gjennomført i om lag åtti varianter over store deler av verden de siste 25 årene. Ved å bruke menneskekroppen som skulpturelt element, og ved å portrettere den på uvante måter og i store kollektive ansamlinger, problematiserer Tunicks bilder ikke bare betydninger av begrep som nakenhet og privat, men skaper også nye bilder på hva som forbindes med en blottlagt kropp.

Installasjonen i Bodø er Tunicks nordligste, og vil foregå helgen 11.–12. august. Bildene vil senere vises under Bodø Biennale, 6.–9. september. Prosjektet er initiert og finansiert av Nordland fylkeskommune og Bodø kommune.

Bodø Biennale er en tverrkunstnerisk festival med fokus på billedkunst og dans. Den ble etablert i 2015 på initiativ av BAREDANS (Bodø Arena for Dansekunst) og Se Kunst i Nord-Norge (SKINN). For mer informasjon om biennalen, Tunick samt påmelding finnes her: www.bodobiennale.no/spencertunick