«Å bøte på et skadeverk som har pågått i generasjoner, er ikke gjort i en håndvending» 18.05.2021

Avkolonisering, hva er det?

Jeg slår opp i Store norske leksikon og leser at et land eller en kultur er avkolonisert, eller dekolonisert som det også kalles, når den er selvstendiggjort, og makten og handlekraften ikke lenger ligger hos koloniherren. (1) I Sápmi betyr koloniher­ren staten i henholdsvis Norge, Sverige og Finland. Ifølge forelesningen «Dekolonisering av Sápmi» (2) av politikeren Ol­-Johán Sikku, holdt under festiva­len Staare i Östersund i 2018, skjer avkolonisering både økonomisk, intellektuelt og på et personlig nivå. Sikku ser utviklingen utover 1900-­tallet fra en kolonisynsvinkel hvor samene har organisert seg inn under kolonimaktens statsapparat. Han ser på hvordan man aksepterer samfunnets normer i den tro at det er samiske normer. Heller enn et organ for selvstyre, styres Sametinget via lover og beslutninger fra den norske regjeringen. Jeg fornemmer en harme dirrende under overflaten i flere av hans poenger.

Sametinget kunne for eksempel vært basert på det allerede eksisterende samiske Siida­systemet, slår Sikku fast i forelesningen. (3)

Det må nevnes at denne teksten uttrykker et perspektiv fra en skribent som ikke nødven­digvis har fulgt de pågående diskusjonene om avkolonisering og strukturell rasisme ved på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) så nøye. En kveld fant jeg riktig nok fram popkornet og prøvde å finne ut hvem i debatten som er «good» og hvem som er «bad». Du kan si, jeg oppfattet det nok mer som et internt drama der sørpå, enn som noe med stor relevans for forholdene her i nord. For meg er det derfor mer naturlig å begynne med samisk samtidskunst i stedet.

Hvordan går det med den? Strålende. Det er i hvert fall følelsen man får etter at den i flere år har vært i søkelyset hos store kunstmaskiner som Nasjonalgalleriet og Office for Contemporary Art Norway (OCA). I 2016 og 2017 dedikerte OCA sin forskning og kuratorvirksomhet til urfolk og deres tankegods, (4) noe som ledet til samisk deltakelse på den internasjonale mønstringen documenta 145 og som i 2022 bringer en samisk paviljong til Veneziabiennalen6. Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) i Tromsøløftet i 2017 også frem samisk kunst da de gjennomførte et midlertidig hamskifte til Sámi Dáiddamusea («Samisk Kunstmuseum»). (7)

I tillegg var Joar Nango utstiller på Festspillutstil­lingen i Bergen i fjor, som første samiske kunstner. (8) Dette er bare noen eksempler. Men det finnes fortsatt ikke noe samisk kunstmuseum. Sametin­gets kunstsamling som tas hånd om av Sámiid Vuorká­Dávvirat (SVD), står på et eksternt lager i Karasjok da museumsbygget trenger oppgrade­ring. (9) Tidligere Finnmark fylkeskommunes samling av Iver Jåks er lagret i Fylkeshuset i Vadsø, mens samiske kunstnere og kunstnerorganisasjoner regelmessig purrer på den norske regjeringen via media eller innspill til kulturmeldingen (10) om å prioritere et slikt samisk museum for samtidskunst.

Ideen om et museum utelukkende for samisk kunst ble til på 70-­tallet i forlengelsen av kampen for samiske rettigheter. (11) Et slikt museum ble utredet av norsk og samisk kulturråd i 1995 av en ekspertgruppe ledet av kunsthistoriker Per Bjarne Boym. (12) Statsbygg fikk fra 2007 i oppdrag å realisere dette, men prosjektet ble skrinlagt i 2012 da «forholdet mellom statlige interesser knyttet til statlige investeringer og SVD eierstiftelses ønsker ikke var tilstrekkelig avklaret mht. eierskap/drift av bygningsmassen etter en eventuell statlig finansi­ert byggesak.» (13) I Kulturdepartementets utredning om samisk kunst og kultur fra 201814 påpekes det at mangelen på et eget kunstmuseum gjør det vanskelig å fremme og formidle samisk samtids­ kunst. Nok samiske kuratorer er det også mangel på, skriver de. Kanskje dette vil endre seg snart, da Statsbygg nylig har gjenopptatt prosessen med å realisere et samisk kunstmuseum, og en mulig­ hetsstudie15 har blitt publisert i oktober 2019.

Må komme innenfra

En lærdom jeg tok med meg fra Sikkus foredrag, er ansvaret den koloniserte selv har, for ikke å forvente at avkolonisering skal komme utenfra. Jeg ble til og med så inspirert at jeg meldte meg på et samiskkurs, og var innmeldt en ukes tid før jeg meldte meg av igjen. Hvem var det jeg forsøkte å lure? Jeg visste jeg ikke hadde tid.

Min mor ville at jeg og min søster skulle ha samisk på skolen og prøvde å oppmuntre meg til å konfirmeres i kofte. Hun ønsket at vi skulle omfavne røttene på farssiden, og jeg hadde samisk i 6 år, én time i uken, ofte som eneste elev, men det var null læreplan, og ingen lærer med pedagogisk utdanning. Selvfølgelig kan jeg ikke samisk i dag, men at samisktilbudet var på plass, tar seg sikkert godt ut i papirene til det norske skoleverket. Hvorfor feilet mammas gode intensjoner? Jeg og min søster tok ikke ansvar for å reversere fornorskingen av familien vår. Det var fordi presset kom fra utsiden, fra min norske mamma, ikke fra besteforeldrene mine og pappa fra Porsanger. Vi ble dyttet forsiktig, og med de beste intensjoner, i retning av noe – for oss – ukjent. Det lå ingen godt synlige samiske røtter klare til å omfavnes, og mor og far var tilbakeholdne med å prøve seg på samiske fraser. Vi ble fortalt at vi var heldige som fikk ha samisk på skolen og dermed slippe nynorsk. At man kunne komme inn på videregående via samekvoten, var et annet argument.

Jeg har ikke før i senere tid forstått hvor fornorsket mine forfedre hadde blitt gjennom generasjoner. I statlige registre ble samiske navn «oversatt» til norsk. «Jordsalgloven» fra 1902 slo fast at for å eie jord måtte man beherske norsk og ha norsk navn. (17) Man skulle tro man hadde kommet lengre i dag, men sjokkerende nok – egennavn på steder og personer endres fortsatt i møte med mange norske registre fordi registrene ikke støtter det samiske alfabetet.

For noen fremstår nok dette som nok et hakk i plata, enda en som messer over at de er fornorsket. Det kryr av dem som vil gjenopplive sine samiske, kvenske eller finske forfedres tradisjoner. Noe som for så vidt er en indikator på hvor mange som fortsatt berøres av det norske koloniveldet, men på en måte handler det også om selvrealisering. Når basisbehovene er tatt hånd om, som hus, jobb og familie, da er neste punkt på lista kurs i koftesøm og veving av skalleband. Men det er ikke så enkelt som å dra på seg et plagg, og Sikku forteller at personlig avkolonisering kan ta fryktelig lang tid. For hans egen del tok det mange år som samepolitiker før han for eksempel skjønte hvordan samisk representasjon i forskjellige utvalg ofte kan slå like uheldig ut som dersom samene hadde avstått fra å delta. Sikku eksempli­fiserer med følgende scenario: Hvis den samiske representanten er uenig, men ikke klarer å påvirke den endelige beslutningen, vil det i mange tilfeller allikevel kunne fremgå i saksdokumentene at samene har deltatt med sin stemme og blitt hørt. Avkolonisering går blant annet ut på å kunne skille ut det som – sett utenfra – er velmenende, men som bidrar til å opprettholde et skjevt maktforhold.

Å gi noe tilbake for alt man har fått

Finnmark var så fullt av kvener og norsk-finner på begynnelsen av 1900-­tallet at regjeringen la en strategi for å unngå «den finske fare», som var en teori om at Finland skulle annektere Finnmark. Kvænangen kommune i Nord-­Troms står frem som skrekkeksemplet der hundre prosent oppga norsk som etnisitet i 1950 mot 39 prosent tyve år tidligere.

Jeg tok en prat med Maija Liisa Björklund, en norsk-­finsk kunstner med kvenske røtter. Björklund er masterstudent ved Kunstakademiet i Tromsø. I 2013 tok hun bachelor ved samme institusjon, og hun har de siste fem årene jobbet som kunstner i byen. Jeg spør henne om de på kunstakademiet i Tromsø har merket mye til debatten om avkolonisering og strukturell rasisme som har satt sitt preg på Kunsthøgskolen i Oslo det siste året.

Forsoning

Mange tenker kanskje at nordmenn og samer har vært likestilte ganske lenge allerede. Men det var ikke sånn at man ble forsonet da Sametinget ble grunnlagt i 1989, eller fordi kongen sa unnskyld ved åpningen av Sametinget i 1997. Så sent som i 2018 ble «Sannhets­- og forsoningskommisjo­nen» (20) opprettet for å kartlegge konsekvensene av fornorskingspolitikken, tyve år etter at Norge beklaget sin oppførsel overfor samene. (Når det gjelder kvener og norskfinner, har de ennå ikke fått en slik unnskyldning.) Kommisjonen, opprettet av Stortinget, er ledet av Dagfinn Høybråten og skal etter planen levere sine resultater i 2022. At denne granskingen er på overtid, er en selvfølge­lighet, og mye informasjon er antakeligvis gått tapt. Ting tar tid.

I likhet med Norges beklagelse kan Sannhets-­ og forsoningskommisjonen gi inntrykk av at norske myndigheters undertrykkende politikk overfor samer, kvener og norskfinner hører fortiden til. I mandatet listes tre oppdrag. Jeg nevner dem litt forenklet: en historisk kartlegging, undersøkelse av virkningene av fornorskingspoli­tikken på majoritetsbefolkningen og betydningen av fornorskingen fram til i dag, og forslag til tiltak som bidrar til videre forsoning. Ikke under noen av disse punktene antydes det at politikken norske myndigheter fører overfor nevnte minoriteter i dag, skal undersøkes. Innsamling av historiske data og personlige historier om hets og forskjellsbe­handling er så klart viktig, men jeg savner større bevissthet om dagens undertrykking av samisk kultur og levemåte, praktisert av myndighetene blant annet gjennom fortrengning av reindriften. Dette foregår gjennom næringspolitikk som blant annet tar form av landran (21) gjennom utbygging av gruver, kraftlinjer og vindkraftverk. (22) Sannhets­- og forsoningskommisjonen virker mer fokusert på historie, sosiologi og holdninger, enn avkolo­nisering her og nå. Et sted skoen (eller komagen) trykker, er nettopp norsk industris og regjeringens næringsinteresser som går på tvers av reindriftas interesser. Heldigvis har vi sinte samtidskunstnere som belyser disse problemområdene for oss.

Som kunstner Maija Liisa Björklund påpeker, handler ikke jakten på ens røtter om å finne fram til et bestemt resultat, men om selve gjenoppdagingsprosessen. Å videreføre arven etter forfedrene i detalj er i mange tilfeller umulig fordi så mye har gått tapt, og norsk-finner og kve­ner har heller ikke mange særegne kulturmarkører. Både Björklund og politiker Ol­-Johán Sikku legger vekt på personlig ansvar for egen avkolonisering. At motivasjonen kommer innenfra kan være utslagsgivende for om det kun forblir et blaff eller om det blir et varig fenomen, enten det handler om å engasjere seg politisk, produsere kunst, lære seg språket eller skape rom for kunst.