776 875 knuter 29.09.2020 Høstutstillingen

Ved første øyekast ser verket time and value (2016–2020) ut som en mosaikk av enten klinkekuler eller keramikk. Gjennom skjermen som jeg må forholde meg til i disse koronatider, er det ikke lett å se at bildet av kvinner i et gårdsmotiv fra sørvestlige Kina – som er fotografiet verket bygger på – faktisk er håndknyttet i ull (240 × 135 cm). Jeg blir nysgjerrig på det tekstile aspektet ved verket, hvordan knutene av ull har erstattet pikslene i bilder. Det er i slike øyeblikk savnet etter å fysisk oppleve kunsten er størst. Selv om mange perseptuelle spørsmål inntil videre må forbli ubesvart, er dette verket et interessant sted å begynne videre undersøkelser. «I vår moderne konsumverden, er det jo galskap å bruke tre år på å fremkalle ett bilde», sier Jorunn Irene Hanstvedt, kunstneren bak verket.

Arbeidet er del av en omfattende serie hun har jobbet med siden 2013, goodbye hello goodbye. Hun omtaler det som et fotoprosjekt, og dokumentarisk i den forstand at verkene er knyttetetter bilder av hverdagslivet i små, kinesiske samfunn. Hun skriver seg inn i en lang historie der vevde tepper brukes for å fortelle om en virkelighet fra land langt unna gjennom tekstilformatet. Slike fremstillinger av fjerne land med et vestlig blikk, som det finnes flere av i Europa fra 1400- til 1700-tallet, var viktige historiske billedfortellinger før fotografiets tid. «[Disse] handlet som oftest om makt og var av religiøs eller ‘royal’ karakter», sier hun i sin verksbeskrivelse. Men i Hanstvedts verk skinner en tydelig klassetematikk gjennom, som stiller spørsmål ved denne tradisjonen. Gjennom å hente frem dette motivet fra landlige Kina synliggjør Hanstvedt individer som sjelden har blitt foreviget i tekstil på denne måten: arbeidende kvinner som kildesorterer.

Skyggen bak glansen

Kvinnene sitter utenfor et krukkemakeri. I bildet ser vi mengder brent leire, hele beholdere og i biter, strødd rundt og i skarp kontrast til den skjøre keramikken mange forbinder med tradisjonelt kinesisk porselen. Sittende på huk, med god bakkekontakt, leter kvinnene etter biter som kan gjenbrukes til brensel. Mennesker i denne regionen av landet lever tett på naturen, hvor man maksimerer nytten av de minste ting som mange i mer velstående deler av verden vil kaste. «Vi er i en verden hvor vi er fanget av effektivitet, overforbruk og naturødeleggelser, men snakker stadig om bærekraft», sier Hanstvedt. Det paradoksale er at de som har minst å gjenvinne, er flinkest på å gjøre nettopp det. Selv med minimale ressurser sørger de for at hver dråpe vann eller bit av knust keramikk er brukt fornuftig, som i fotografiet Hanstvedt baserer seg på. De tre kvinnene i forgrunnen har ikke blitt inkludert i Kinas eksponentielle økonomiske vekst de siste tiårene. Det fysisk krevende arbeidet på landsbygda står i sterk kontrast til det høyteknologiske, kinesiske bylivet, med metropolene Shanghai og ikke minst hovedstaden Beijing i spissen.

Fattigdomstsunami og kjønn

Nyhetsbildet er preget av nåtidsfrustrasjoner og lite fremtidshåp, takket være den pågående pandemien, samt dystre klimautsikter og vedvarende sosial og økonomisk ulikhet. Koronapandemien kan føre til en «fattigdomstsunami» som reverserer de siste tredve årenes fremgang i fattigbekjempelse, ifølge Andy Sunmer, forsker og professor ved King’s Gollege London. Denne bekymringen gjør seg ikke bare gjeldende på bistandsfeltet, men også i feministiske sirkler da graden av vold i hjemmet, seksuelle overgrep og nå fattigdom, ser ut til å øke og ramme kvinner i utviklingsland hardest som følge av pandemien og nedstengningens ringvirkninger. De som syr time inn og time ut i fabrikkene, er fremdeles kvinner, og de som beriker seg på klesindustrien, er stort sett eldre menn i Vesten som aldri har hatt kontakt med denne typen arbeid. Majoriteten av realverdiens produsenter er asiatiske kvinner i utviklingsland, som arbeider under enormt tidspress for å gi oss billige klær.

Klimakamp til besvær

Som en motsats til senmodernitetens fast fashion brukte Hanstvedt bevisst lang tid da hun knyttet de over syv hundre tusen knutene med ull time and value består av. Som hun selv sier: «For meg blir dette arbeidet en form for protest, mot effektiviteten i samfunnet, som kveler oss, mentalt og miljømessig.» I time and value går dermed spinning forut for vinning, miljø og menneskerettigheter forut for profitt og effektivisering. Det er forfriskende å se noen våge å senke hastigheten i et system som er i ferd med å lede oss ingensteds i et rasende tempo.