Smalhans for kunstnerne 02.11.2018 Kronikk

Kulturbudsjettet er fremlagt, og Norske Billedkunstnere mener det først og fremst viser denne tendensen: Regjeringen prioriterer nærmest utelukkende alle ledd i verdikjeden av kunst- og kulturproduksjon bortsett fra det første og viktigste — nemlig kunstnerne. Den største satsningene på det visuelle feltet i år er de 175 millionene som går til bygging av Kunstsiloen i Kristiansand. Til sammenlikning deler alle landets kunstnere på seks millioner i en prøveordning for utstillingshonorar. Utstillingsarenaer er viktig, men det gir et dårlig signal til landets kunstnere at man igjen prioriterer bygg framfor innhold. Prøveordningen for betaling av kunstnernes arbeid med utstillingen og verksfremstilling, er nå ferdig evaluert og skal bidra til at flere kunstnere kan leve av det de skaper, i tillegg til at den synliggjør kunstinstitusjonenes ansvar for å honorere kunstnerne. De som leverer innholdet er fortsatt satt på vent i statsbudsjettet, med utsetting av en permanent ordning.

Normen i arbeidslivet er betaling for jobben du gjør, men slik er det altså ennå ikke i det visuelle kunstfeltet. De fleste som går på utstilling, kommer for å se kunst – ikke kjøpe kunst. Så vi snakker her primært om formidlingsarenaer, og ikke salgsarenaer. Publikum får en kunstopplevelse, de ansatte på visningsstedet får lønn for formidlingsarbeidet, mens kunstneren bærer kostnaden med produksjon og arbeid med utstillingen, uten å få betalt.

Det er ingen uenighet om innføring av utstillingshonorar, og alle partiene ønsket det statlige pilotprosjektet for utstillingshonorar velkommen i 2014. Den har hittil omfattet 24 statlig støttede visningssteder. De visuelle kunstnerorganisasjonene anser ordningen med utstillingshonorar som den viktigste reformen for å bedre kunstnernes inntekter, siden 70-tallet. Dette gjelder imidlertid kun om honorarordningen trappes opp betraktelig og omfatter alle statlige visningssteder. Innføring av en permanent ordning vil tjene som et godt forbilde for en liknende ordning for visningssteder som får sin finansiering fra fylke/region og kommune.

Den etterlengtede reformen kunne ha begynt på å rette opp i alvorlige strukturelle skjevheter som har etablert seg på det visuelle feltet. Skal du bli en anerkjent og etablert kunstner er det ikke et alternativ å si nei til et museum eller kunsthall, hvis du får mulighet til å stille ut. Sammen med innkjøp og andre kunstoppdrag er det utstillinger som bygger karrieren. Det er vanskelig å være hard i klypa i forhandlinger, når du vet hvor mange andre kunstnere som gjerne skulle tatt din plass om du takket nei. Kunstnerne er beskjedne når det kommer til forhandlinger i frykt for å virke vanskelige. Fokuset er å få til en best mulig utstilling og kunstnerne strekker seg langt for å få til det, i dialog med visningsstedet. Derfor trenger vi gode sikringsmekanismer som sørger for at kunstnerne får det de har krav på og at det er en egen pott å forhandle om.

Utstillingsvederlaget er en godtgjøring til billedkunstnere og kunsthåndverkere for framvisning av verk i kunstnerens eie, samt en kompensasjon for at kunstneren ikke selv disponerer verket i utstillingsperioden. Grunnlaget for vederlaget er en avtale inngått mellom staten og kunstnerorganisasjonene i 1978. Kunstnerorganisasjonene mener det er stort behov for å modernisere og effektivisere ordningen for utstillingsvederlag. Siden 2015 har organisasjonene på det visuelle kunstfeltet kartlagt hvordan ordningen fungerer i praksis. Kartleggingen har avdekket at oppfølgingen av avtalen ikke er tilfredsstillende, og at kunstnere ikke får vederlaget de har krav på. I tillegg er ordningen lite transparent, og fungerer dårlig for nye kunstformer og i et likelønnsperspektiv. Kunstnerorganisasjonene er overbevist om at kanalisering av vederlaget gjennom en forvalterorganisasjon vil være den beste løsningen for å få en godt fungerende ordning.

Kombinert vil reformen for utstillingshonorar, reforhandling av utstillingsvederlagsavtalen og bidrag til produksjonsutgifter, danne grunnlag for å sikre visuelle kunstnere bedre inntekter fra utstillingsvirksomhet.

Manglende inntjening er et demokratisk problem fordi samfunnet mister viktige stemmer i kunsten, både gjennom at gode, aktive og profesjonelle kunstnere må gir opp for å kunne forsørge seg selv og familien og at endel ikke tør velge kunstneryrket i utgangspunktet, fordi de mangler et økonomisk sikkerhetsnett å falle tilbake på. Kunstnernes lave inntekter blir et hinder for et rikt ytringsmangfold.

I det økosystemet som utgjør kunstlivet, er kunstnerens skapende virke første ledd i verdikjeden og utgjør grunnlaget for et stort og voksende antall arbeidsplasser, men økonomien som skapes gjennom utnyttelsen av våre åndsverk, føres i altfor liten grad tilbake til kunstneren. Dette ser vi gjennomgående på mange områder i samfunnet. Vi trenger et kunstnerløft nå!