Nei, Elin Ørjaseter, kunstnere hever seg ikke over andre 23.08.2018 Kronikk

Jeg har aldri hørt en kunstner uttale at de ser ned på uføretrygdede. Tvert imot belyser de gjerne ujevne maktforhold.

I Aftenposten 16. august skriver Heidi Borud om den økende andelen «løsarbeidere» og deres manglende tilgang på sosiale rettigheter og velferdsordninger.

Ubegrunnet sleivspark

Medforfatteren av boken Løsarbeidersamfunnet, Elin Ørjasæter, uttaler at de vil løfte frem verdien av den faste ansettelsen og det norske stillingsvernet. Det er vel og bra. Men så kommer et ubegrunnet sleivspark til kunstnerne: «De har høy selvtillit, men lite penger og føler seg ofte hevet over andre. De ser ned på naboen som er uføretrygdet, men som har fire ganger inntekten til en kunstner

Hevet over andre?

Jeg har aldri hørt en kunstner uttale at de ser ned på uføretrygdede eller arbeidsfolk. Tvert imot er de ofte samfunnsengasjerte mennesker som gjennom sin kunst gjerne belyser samfunnsstrukturelle urettferdigheter som intoleranse og ujevne maktforhold. At de på tross av sin lave inntekt kan ha selvtillit, er vel fordi de er av den oppfatning at ikke alt av verdi kan måles i penger.

Ørjasæter mener at det ikke trengs mer overføringer til kunstnere, men at de som vil være kunstnere, må ta større ansvar for egen økonomi og inntekt.

At de på tross av sin lave inntekt kan ha selvtillit, er vel fordi de er av den oppfatning at ikke alt av verdi kan måles i penger.

Nok en gang bommer hun. Kunstnere er ikke en homogen gruppe. Noen jobber kommersielt, andre eksperimentelt. Felles for alle er at de jobber beinhardt for å få endene til å møtes. De fleste sjonglerer flere jobber ved siden av sitt kunstneriske virke. Billedkunstner Marianne Hurum viser nettopp, gjennom sine uttalelser i artikkelen, at kunstnere er sitt ansvar bevisst.

Hverken arroganse eller latskap

Grunnen til at kunstnerne er gruppen blant «løsarbeidere» med lavest gjennomsnittsinntekt fra sitt profesjonelle virke, er ikke arroganse eller latskap, men høye produksjonskostnader, at stipender er et knapphetsgode og fordi offentlig finansierte visningssteder bidrar lite med utstillingshonorarer og utstillingsvederlag.

Ved kommersielle gallerier får kunstnerne gjerne kun halvparten av inntektene fra salg – og salgene bør være mange dersom man skal oppnå en gjennomsnittlig årsinntekt.

Ørjasæter burde holde seg for god til å ytre sine fordommer om kunstnere som yrkesgruppe, i en sak som egentlig dreide seg om arbeidsfolk med usikker tilknytning til arbeidslivet og mangel på sosiale rettigheter. Det siste er noe kunstnere kjenner seg igjen i, og er noe vi i Norske Billedkunstnere jobber med å forbedre hver eneste dag.

 

Kronikken var publisert i Aftenposten 22.08.2018.