Natalie Price Hafslund tildeles Anne og Jakob Weidemanns stipend 2026: – Gir virkelig en følelse av frihet 27.04.2026

Natalie Price Hafslund årets mottaker av Anne og Weidemanns stipend. Stipendet ble utdelt for første gang i fjor, og er et av landets største kunstnerstipender med en sum på 400 000 kroner. Foto: Michael Friedel.

– Jeg drives av nysgjerrighet. Når jeg får idéer i hodet må jeg oppleve dem i virkeligheten, og den eneste måten å gjøre dem levende på er å gjenskape dem selv.

Halvt norske, halvt engelske Natalie Price Hafslund (f. 1987) hadde sin første utstilling da hun var rundt 18-19 år gammel og gikk på kunstlinjen ved Central St. Martins i London. Hun hadde flyttet fra det rurale England. Skolearbeidet hadde det ikke alltid gått like bra med, men kunsten fikk hun til. Da hun begynte på kunstskolen var det mer tradisjonelle uttrykk innen skulptur og maleri hun hadde et forhold til, og det var også skulptur hun primært jobbet med på skolen. Hafslund forteller at det først var da hun kom til London at hun ble eksponert for samtidskunst i større forstand. Gjennom skoleløpet sier hun at hun lærte og trakk til seg kunnskap og inntrykk, men at hun fortsatt ikke hadde skapt seg sitt eget uttrykk. Hun var opptatt av å fremstå seriøs.

Selv om skulptur og performance, som kanskje er den delen av praksisen til Hafslund som er mest kjent, er ganske ulike, hadde hun en lignende tilnærming til skulptur som hun etter hvert fikk til performance:

– Da jeg studerte ved skulpturavdelingen ble jeg trukket mot å sette sammen ting, gi ting et nytt liv, ha en samtale med dem. Jeg var opptatt av materialer og objekter og hvordan jeg kunne få dem til å danse sammen i en ny helhet. I performancearbeidene bruker jeg også funnede objekter – både materielle og immaterielle. Det kan være fruktsteiner, q-tips, tilbakevendene minner, assosiasjoner eller linjer fra en film for eksempel. Materialtilfanget er i stadig utvikling, så selv om jeg prøver å nå den samme tilstanden når jeg gjør performancen, så vil det være uendelig med muligheter for karakteren jeg manifesterer.

– Da jeg studerte ved skulpturavdelingen ble jeg trukket mot å sette sammen ting, gi ting et nytt liv, ha en samtale med dem. Jeg var opptatt av materialer og objekter og hvordan jeg kunne få dem til å danse sammen i en ny helhet.
Is that all there is, performance for Clean Criminal på Unge Kunstneres Samfund, Oslo 2018. Foto: Jan Khür,
– Arbeidet eksisterer kun i møte med publikum. Denne publikumsrelasjonen er samtidig mystisk, jeg skjønner ikke alltid hva som skjer i dette møtet. Når jeg skriver, prøver jeg å fremføre arbeidet rettet mot meg selv, for å se om jeg blir sugd inn i opplevelsen. Hvis jeg blir trukket inn selv, håper jeg det kan skje med andre. Men jeg er alltid nervøs.
I spy with my 17 eyes something beginning with Jeff Goldblum is my real father … Euro Apero, Waste Yarn Projects. Paris, 2025. Foto: Lars Brønseth.

Kunstneriske kretsløp

En inspirasjon i studietiden var Niki de Saint Phalle (1930-2002) og alle fargene hun brukte i skulpturene sine. Hopper man tyve år frem i tid, jobber Hafslund med mange ulike uttrykk i tillegg til skulptur og performance. Hun tegner, fotograferer og maler, selv om det ikke blir mange malerier per år. Dette bidrar inn i det kunstneriske kretsløpet, ved at arbeidet med disse uttrykkene gir nye idéer til de tingene hun gjerne primært også viser utad. På spørsmål om drivkraften bak performancearbeidet svarer hun at:

– Med performance er jeg i større grad drevet av gjentagelse. Hva skjedde da jeg gjorde den performancen? Kan jeg legge til ting, eksperimentere videre? Hva skjer hvis jeg gjør sånn eller sånn?

Hafslund jobber mye med timing, komikk, tiltrekningskraft og frykt i sine performancer. Hun prøver å jobbe annerledes med tekst og med en ikke-lineær oppbygging av arbeidene sine, dette for å åpne for nye muligheter i performance-forløpet. Dette bruddet i oppbygging og den alternative måten å jobbe på gjenspeiler seg i det hun er opptatt av å pirke borti, som maktstrukturer mellom mennesker og spillet i møte mellom individ og samfunn.

– Jeg liker å tenke at jeg kan åpne et rom for alternativ kunnskap, at det finnes andre måter å gjøre ting på, gjerne med bruk av humor.

Performance passer også Hafslund godt som arbeidsform, fordi hun sier hun kjapt blir uinteressert i sine egne idéer. Performance blir som en snarvei til arbeid hun kan fullpakke med tanker, for raskt å bevege seg videre til nye prosjekter. Dette gir rom for å uttrykke seg mye og forhindrer en følelse av stagnasjon. Hun er også opptatt av hvordan performanceformen er avhengig av møtet med andre mennesker:

– Arbeidet eksisterer kun i møte med publikum. Denne publikumsrelasjonen er samtidig mystisk, jeg skjønner ikke alltid hva som skjer i dette møtet. Når jeg skriver, prøver jeg å fremføre arbeidet rettet mot meg selv, for å se om jeg blir sugd inn i opplevelsen. Hvis jeg blir trukket inn selv, håper jeg det kan skje med andre. Men jeg er alltid nervøs.

– Jeg liker å tenke at jeg kan åpne et rom for alternativ kunnskap, at det finnes andre måter å gjøre ting på, gjerne med bruk av humor.
Fred, 2026. Performance på Pigalle, Pachinko i Oslo. Foto: Alice Slyngstad.

Snublet inn i performance

Rundt 2009 flyttet Hafslund for første gang til Norge, og bodde hos slekt på Kongsberg. Hun begynte å leke med video og natur og brukte i stor grad omgivelsene rundt seg i utarbeidelsen av arbeidene sine. I begynnelsen var nettverket hennes begrenset, men da hun begynte på Prosjektskolen i Oslo fikk hun både venner og rom rundt seg for å lage større ting. Hun gikk videre herfra til en master i skulptur i på Royal College of Art i London og ble mye tryggere i det hun ønsket å gjøre videre. 

Performancedelen av praksisen ble til litt tilfeldig i forbindelse med utstillingen Clean Criminal på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i 2018, og egentlig uten at hun hadde lyst. Det hadde likevel mer å si enn hun kunne ha forestilt seg:

– Performancen på UKS var et stort vendepunkt i kunstnerskapet. Det var første gang jeg brukte stemmen og skrivingen min på ordentlig. Performancen gikk på psykisk sykdom hos kvinner, maktmisbruk og hvordan mennesker påvirker hverandre. Det var første gang jeg opptrådte med denne tonen, med bare meg som pratet, og at jeg eksperimenterte med denne personaen som jeg fortsatte å jobbe med.

– Etter jeg har fullført et prosjekt føler jeg meg helt tom, som om jeg ikke kan få til noe igjen og at alt var flaks. Men et par dager senere får jeg gjerne en strøtanke, ofte gjennom en kroppslig opplevelse eller interaksjon med mennesker eller dyr, nok til at jeg blir nysgjerrig og begynner å tenke.
The Will To Believe By Suzi Corker.

Foreberedt impro

I øyeblikket bygger performancene til Hafslund en god del på improvisasjon, men det ligger mye arbeid bak å tilrettelegge for denne improvisasjonen.

– Jeg vil si at jeg er 90 % forberedt i forkant. Arbeidet krever mye planlegging. Det tar også mye tid for meg å lære materialet. Jeg skriver konstant, også når jeg er på farten. Det er gjerne snakk om korte skrivestunder, enkeltsetninger eller ord som jeg etter hvert setter sammen. Jeg eksperimenterer og jobber med å sette sammen tekst, kostyme og lyd til jeg finner en «radiostasjon», om man kan kalle det det. Jeg vet jeg er på riktig spor når jeg får en god følelse og ler selv for eksempel.

Det er samtidig en kontinuerlig læringsprosess. Hun uttrykker også at det føles like overraskende at hun klarer å fortsette å skape noe etter hver performance:

– Etter jeg har fullført et prosjekt føler jeg meg helt tom, som om jeg ikke kan få til noe igjen og at alt var flaks. Men et par dager senere får jeg gjerne en strøtanke, ofte gjennom en kroppslig opplevelse eller interaksjon med mennesker eller dyr, nok til at jeg blir nysgjerrig og begynner å tenke. Dette overrasker meg hver gang, men da kommer drivet til å gjøre tanken levende og jeg ser plutselig mange muligheter.

Stock Cube, 2016.
Executive Function (undertøy, snøspray), 2016.

Slibrige vesener og fuktige omgivelser

Nå bor Hafslund på Fjørtoft. Omgivelsene der, særlig den lokale geologien og faunaen, inspirerte henne i arbeidet med Special Island (2024), som hun viste på Mauer i Köln. I dette prosjektet har hun særlig vært opptatt av tanker rundt hvordan vi skiller mellom dyr og mennesker, og i videreføringen av dette, hvordan mennesker konstruerer seg selv i møte med andre mennesker. «Hvem bestemmer, og hva skjer når rollene mennesker og dyr blir tildelt forestilles på en annen måte?»

Et annet prosjekt med dyr i sentrum er det pågående arbeidet med performancen Fred, som hun viste på nattklubben Pigalle i Oslo nå i januar, og som hun skal vise igjen i London i mai. Fred er halvt padde, halvt kvinne.

– Som enhet mellom disse to vesenene blir Fred enda mer kraftfull. Pigalle er den eldste nattklubben i Oslo, en slags sosial dam som klarer å bære performancen på en egen måte. Det er noe slibrig og tacky ved atmosfæren ved begge deler, performancen er som ment å foregå i en dam. Jeg tenker mye på det, altså hva slags vesen jeg setter i sammenheng med lokalet. Det føles samtidig mer avslappet og morsommere å vise et arbeid utenfor det mer kliniske gallerirommet. Og scenografien er ferdig satt. 

I motsetning til vanlig, har akkurat dette prosjektet både vært med Hafslund en stund, og kommer antagelig til å bli med henne videre:

– Med Fred-verket er verden under vann et tema. Da jeg begynte å forestille meg denne algekarakteren, måtte jeg bare lage den. Fred er annerledes, jeg har mer jeg må gjøre med den. Jeg har aldri laget noe så langt og gjennomtenkt før. Det er som om karakteren eksisterer. Jeg gav den til og med et navn.

– Jeg forventet ikke dette i det hele tatt. Det betyr utrolig mye å bli sett og anerkjent på denne måten. Stipendet vil gi meg tid til å konsentrere meg om prosjektene jeg jobber mot nå, og det vil gi meg rom til å drømme til og med.
Head, Clean Criminal, Kunstnernes Hus, 2018. Foto: Roderick Hietbrink.

Rom til å drømme

En del av praksisen til Hafslund bygger også på samarbeid med andre kunstnere. Hun gjør gjerne i hvert fall et par samarbeidsprosjekter i løpet av året. Dette handler mye om å lære av andre kunstnere og å bygge hverandre opp samtidig. Hvordan er det da å nettopp bli sett av sine kollegaer:

– Jeg forventet ikke dette i det hele tatt. Det betyr utrolig mye å bli sett og anerkjent på denne måten. Stipendet vil gi meg tid til å konsentrere meg om prosjektene jeg jobber mot nå, og det vil gi meg rom til å drømme til og med. Alt arbeidet mitt er selvorganisert og jeg tenker ofte at det er helt sprøtt å holde på med alt dette. Da er det fantastisk å få denne bekreftelsen på det jeg jobber med. Stipendet gir virkelig en følelse av frihet.

Familiar evidence, Germ in woman, Palmera i Bergen, 2023. Foto: Andreas Aicka Thomsen.

Stipendkomiteens begrunnelse for tildeling: 

Komiteen ønsker å anerkjenne en særegen performancekunstner som jobber på et høyt kunstnerisk nivå. Hafslund kan vise til en bunnsolid og interessant praksis med mye aktivitet, både nasjonalt og internasjonalt. Over tid har hun vist god forståelse for performance som en egen retning i billedkunstfeltet. Hun har bygget seg en sterk performancepersona med en tydelig tilstedeværelse og engasjerende lekenhet. En side ved dette er hvordan hun mestrer å bruke kostymer og karakterer på en effektiv måte, blant annet ved at karakterene kan gjennomgå ulike former for metamorfose. 

Performancene kan karakteriseres som en form for psykedelisk kabaret, og innehar ofte en kontinuerlig oppbygging som produserer en helt distinkt opplevelse. Komiteen mener også at Hafslunds arbeid med tekst er en betydelig kvalitet i kunstnerskapet, hvor hun gjennom underfundige og forlokkende poetiske tekster evner å engasjere. Prosjektene hennes kan ofte ha utgangspunkt i abstrakte og uventede temaer bygget på store mengder referanser som fungerer på flere ulike nivåer. Komiteen lar seg imponere over at Hafslund med et slikt bredt og sammensatt referanseregister evner å holde prosjektene sine tydelige, forståelige og overbevisende. Hun har en spesiell evne til å ordlegge seg og mestre timingen i fremføringen, slik at tekstene fremstår troverdig og smarte, med et islag av humor, uten noen gang å gjøre narr av noen. 

Komiteen ønsker å støtte et eksepsjonelt kunstnerskap, og en kunstner som har funnet sitt helt egne uttrykk i performancekunsten. Natalie Price Hafslund tildeles Anne og Jakob Weidemanns stipend for 2026.

  • Anne og Jakob Weidemanns stipend er et av Norges største stipend for kunstnere og deles ut hvert år til en kunstner som er midt i sin karriere og som har utmerket seg ved et enestående kunstnerskap. Stipendet ble opprettet i 2024 av Stiftelsen Ringsveen som i 1999 ble stiftet av Anne og Jakob Weidemann til støtte for norske billedkunstnere. 
  • Stipendet utgjør kr. 400.000,– i 2026.
  • Tidligere mottaker av stipendet: Apolonija Šušteršič (2025)
  • Stipendet utdeles av billedkunstnernes stipendkomité, og følger retningslinjene for kunstnerstipend fra Billedkunstnernes Vederlagsfond.
  • Norske Billedkunstneres stipendkomité for 2026 besto av Øyvind Sørfjordmo (komitéleder), Alexandra Jegerstedt, Ebba Moi, Ann Cathrin November Høibo, Vanna Bowles, Solveig Bergene, Jason Havneraas, Hamid Waheed, Søssa Jørgensen, Liv Kristin Holmberg, Elin Reboli Melberg (vara), Elise Nohr Nystad (vara), Arild Tveito (vara).

Natalie Price Hafslund (f. 1987 i Storbritannia) bor og arbeider på Fjørtoft. Hafslund er utdannet kunstner fra Arts Institute Bournemouth (Storbritannia 2006) og Central St Martins (London 2008), og fullførte senere en Master i kunst ved Royal College of Art i London i 2015. Etter dette har hun også tatt utdannelse ved The Mountain School of Arts i Los Angeles (2016). Hafslund har hatt mye utstillingsvirksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Blant hennes nylige aktivitet trekkes separatutstillingene Special Island på Mauer (Køln, 2024) og Germ in Woman på Palmera (Bergen, 2023) og duoutstillingen Feelings for Strangers på Pachinko (Oslo, 2023) spesielt frem. Hun har i tillegg deltatt på en rekke gruppeutstillinger, for eksempel på GRAC (Kristiansand 2025) og under Statens 137. kunstutstilling – Høstutstillingen (Kunstnernes Hus, Oslo 2024). Hafslund har flere kommende prosjekter og utstillinger foran seg.

Som kunstner reflekterer Hafslund mye rundt forståelsen av selvet. Hun er opptatt av tanken om at mennesker er fragmenterte og til dels konstruerte, og at de spiller roller i ulike samfunnsmessige kontekster, deriblant sosialt, kulturelt og politisk. Hun ønsker å skape lekne og surrealistiske rom der nysgjerrighet og engasjement er utgangspunktet for å se nærmere på spørsmål som identitet, makt og tilknytning til omverdenen. Hafslund tar for seg av en rekke referanser, deriblant fra litteratur og popkultur, og setter sammen arbeidene sine gjennom en kombinasjon av funnede objekter samt immaterielle narrativer fra denne referansebanken. Denne retningen i kunstnerskapet begynte for alvor å ta form med prosjektet Clean Criminal i 2018 og har senere utviklet seg og blitt en mer omfattende del av hele praksisen. De siste tre årene har hun blant annet jobbet med samarbeidsprosjektet Cloaca Maxima, som skal vises for første gang på Bærum kulturhus.