– Vi ser den samme tendensen flere steder i landet, og den er økende. Et stort antall kunstnere står i fare for å bli kastet ut av sine atelierer innen utgangen av året. Nå begynner det å haste med sette i gang tiltak, sier Bergjord.
– Det er behov for flere permanente løsninger med subsidierte atelierer. Det er vanskelig for kunstnere å arbeide langsiktig uten forutsigbarhet på leieforhold og arbeidssted.
Både Unge Kunstneres Samfund (UKS) og Billedkunstnerne i Oslo (BO) jobber med å løse ateliersituasjonen i hovedstaden.
– Muligheten til å leie subsidierte arbeidslokaler er med på å sikre at det foregår produksjon av kunst i denne byen. Dessverre har vi sett at kommunen bruker midlertidighet og kortvarige kontrakter, de kommer med voldsomme økninger i leieprisen, og sender krav om udekkede felleskostnader, sier styreleder i UKS Steffen Håndlykken.
– Alt dette er egnet til å presse kunstnere ut av atelierene sine. Kommunen er godt kjent med hvor økonomisk presset kunstnerne er. Det stilles krav som ikke hører hjemme i en ordning for subsidierte kulturlokaler, sier han.
Før jul fikk tre kunstnere som leier subsidierte arbeidslokaler i Kirkeristen, et krav om etterbetaling av felleskostnader. Summen var over 230 000 kroner.
I brevet fra Kulturetaten i Oslo kommune henvises det til utlegg for utgifter til strøm, vedlikehold, renovasjon og drift av alarmsystemer. «Ved en feil har disse kostnadene ikke blitt avregnet og fakturert i henhold til kontrakt», het det i brevet.
– Kommunen er godt kjent med hvor økonomisk presset kunstnerne er. Det stilles krav som ikke hører hjemme i en ordning for subsidierte kulturlokaler.
Redd for å forplikte seg til store felleskostnader
– Mange av atelierene er i gamle og verneverdige bygg, og i tilfellet Kirkeristen er det snakk om et kulturminne. Det vil alltid koste penger å bevare disse byggene, men bevaring skjer også gjennom bruk, og det at kunstnere jobber der er også en form for bygningsvern. Da er det selvfølgelig opprørende at en avregning for felleskostnader inkluderer bygningshistorisk vindusrestaurering, for ikke å snakke om vektertjenester knyttet til uteområdene, sier Håndlykken.
– Mange kunstnere har skrevet, eller er i ferd med å skrive, nye kontrakter for atelierer hos Kulturetaten. De er redde for at de forplikter seg til felleskostnader, og ser at tilstanden byggene er i gjør at etaten kan legge store kostnader over på dem.
UKS har tidligere vært i kontakt med Kulturetaten med forslag om å blant annet etablere et fast beløp som dekker planlagt vedlikehold, snarere enn en etterskuddsvis avregning av felleskostnader. Kostnader som går utenom de planlagte må dekkes av kommunen.
Styreleder i Billedkunstnerne i Oslo (BO) Sebastian Makonnen Kjølaas kaller situasjonen en atelierkrise.
– Over 150 kunstnere står i fare for å miste sine kommunale atelierer ved utgangen av 2023. Samtidig stiger leieprisene, strøm og levekostnader øker, og næringslokaler i sentrum forsvinner. Hvis byrådet ikke tar tak i disse problemene, vil vi kunne komme til å se en kunstnerflukt ut av byen de neste årene, sier han.
– At kunstnere kan bo og arbeide i Oslo er nøkkelen til et levende kunstmiljø i hovedstaden. Allikevel har arbeids- og produksjonsvilkårene til kunstnere i Oslo forverret seg i sammenligning med pre-pandemi-året 2019.
BO foreslår blant annet at én prosent av bygningsmassen i Oslo kommunens eie settes av til permanent subsidierte atelierer for det visuelle feltet.
– Dette mener vi må til for å kunne oppfylle målene i Oslo kommunes kunstplan, og gi kunstnerne i byen gode og forutsigbare arbeids- og produksjonsvilkår, sier Makonnen Kjølaas.
– Mange kunstnere har skrevet, eller er i ferd med å skrive, nye kontrakter for atelierer hos Kulturetaten. De er redde for at de forplikter seg til felleskostnader, og ser at tilstanden byggene er i gjør at etaten kan legge store kostnader over på dem.
Bergenskunstnere leier i det private markedet
Styreleder i Bildende Kunstneres Forening Hordaland (BKFH) Marianne Morild forteller at det som samtlige av kunstnerfellesskapene i Bergen har til felles, er at ingen kunstnere eier sine egne lokaler.
– Alle leier i det private markedet. Derfor har ingen av dem tidsmessig eller økonomisk forutsigbarhet, sier hun.
– Nå er samtlige atelierfellesskap truet av eierskifteforhold, som kan innebære at leieforholdene opphører. Mellom ett til fire år kan over 100 billedkunstnere stå uten produksjonslokaler. Kunstnere bidrar svært ofte selv med en betydelig innsats for å gjøre lokalene egnet til kunstproduksjon. Dersom kunstnerfellesskapet må flytte, går denne investeringen tapt. Det er kortsiktig og dårlig samfunnsøkonomi, og svært lite bærekraftig.
BKFH har jobbet med problemstillingen i ett år, og blant annet bedt om at kulturbygg og bygg til kulturproduksjon inkluderes i reguleringsplanene for kommunen.
Stor etterspørsel driver prisene opp i Stavanger
I løpet av 2022 var 19 atelierer i ferd med å forsvinne fra Stavanger kommune, syv av dem er nå i for dårlig stand til å brukes, de resterende er i områder som er regulert for nybygg og vil bli revet i løpet av noen år, ifølge styreleder i Bildende Kunstneres Forening Rogaland (BKFR) Hans Edward Hammonds.
– Samtidig ser vi en økende etterspørsel på bygg og enheter som egner til atelier og annen produksjon. Prisene drives opp og kunstnere blir utkonkurrert av annen næring. Dette påvirker ikke bare de uten atelierplass, men bidrar kanskje til å gjøre Stavanger til en mindre attraktiv by for nyutdannede kunstnere som vurderer å vende hjem, sier han.
– Vi er heldige som har atelierfelleskapet på Tou som består av 31 atelierer for profesjonelle kunstnere. Atelierene er bygget for formålet, er subsidierte og har god forutsigbarhet. Dessverre er det langt fra nok, sier Hammonds.
– BKFR foreslo en kommunal tilskuddsordning for å hjelpe kunstnere til å være mer konkurransedyktige i eiendomsmarkedet. Så langt har vi fått gjennomslag på en ny prøveordning på 400 000,– kroner for å støtte etablering av nye atelierer og atelierfellesskap i 2023.
– Vi er heldige som har atelierfelleskapet på Tou som består av 31 atelierer for profesjonelle kunstnere. Atelierene er bygget for formålet, er subsidierte og har god forutsigbarhet. Dessverre er det langt fra nok.
Voksende kunstnermiljø i Trondheim
Kunstmiljøet i Trondheim vokser. En undersøkelse utført av Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK) i 2018, viste at blant masterstudentene på kunstakademiet i Trondheim ønsket over 90 prosent å etablere seg i byen etter endt utdanning. Men høye utleiepriser for atelierer gjør at mulighetene er få, ifølge styreleder Kalle Eriksson.
– Vi har arbeidet aktivt de siste årene for å beholde viktige ordninger for byens kunstnere, og var kritiske da sterke krefter ville endre atelierstøtteordningen. Denne var øremerket visuelle kunstnere før kommunen inviterte andre faggrupper til å søke på disse midlene, sier han.
– I denne prosessen poengterte vi at atelier er et av de viktigste verktøyene en kunstner har, det er avgjørende for en god arbeidsprosess.
Kritisk i nord
Også i Nord-Norge er kunstnere på leting etter bygg som kan brukes til atelierer eller atelierfellesskap.
– Disse opplever mye prat og lite handling, sier styreleder i Nord-Norske Bildende Kunstnere (NNBK) Camilla R. Nicolaisen.
Ifølge styrelederen ser ikke kommunene at de har et ansvar for å opprette atelierstøtte-ordninger og vedlikeholde allerede eksisterende atelierfellesskap med blant annet finansiering.
– Vi ser at kunstnere finner seg i dårlige forhold og kontrakter, som andre næringsdrivende ikke ville funnet seg i. De bygg som ofte blir tatt i bruk er tomter med låste formål, eldre bygg der man ikke investerer i oppusing eller forbedring, og bygg som er vanskelige å selge – og dermed midlertidig leies ut til visuelle kunstnere, sier hun.
Styrelederen mener situasjonen vil bli kritisk om få år, da det allerede er ventelister på eksisterende atelierplasser.
– De som tar kunstutdanning i nord vil gjerne bli værende. Og folk kommer flyttende nordover for å ta del i et – på tross av lite midler i omløp – bra kunstmiljø.
