Kulturministeren bør gjøre ordningen med utstillingshonorar permanent 18.05.2018 Kronikk

Tenk deg at du ser en samtidskunstutstilling med verk laget av norske kunstnere. Du får visuelle inntrykk som er med deg kanskje resten av dagen, uken, måneden. Du kjøper ikke noe, maks en katalog eller en plakat i museumsbutikken. Og en kaffe i kafeen. Visste du at det er stor sannsynlighet for at alle som jobber på visningsstedet, har fått betalt for å gi deg denne opplevelsen – bortsett fra kunstneren?

Dette kommer som en overraskelse på mange. Normen i arbeidslivet er lønn for jobben du gjør. Slik er ikke normen i det visuelle kunstfeltet. Mange vet at kunstnere har lav inntekt, men få vet at en av årsakene er at kunstnerne ofte ikke får betalt for arbeidet med utstillinger. Kunstnere kan tvinges til å si nei til utstillingsoppdrag, fordi det ikke er overkommelig å finansiere alt arbeidet med å produsere utstillingen selv. Det gjelder selv godt etablerte og anerkjente kunstnere.

Knut Olav Åmås skrev nylig i Aftenposten om kunstnerlivet som en økonomisk høyrisiko-tilværelse.

Utprøving av ordning med utstillingshonorar

– Mange av kunstnerne utfører gratisarbeid, og det vil vi ha en slutt på, uttalte daværende kulturminister Torhild Widvey, da hun lanserte pilotprosjektet for utstillingshonorar i mars 2014. Da hadde de visuelle kunstnerorganisasjonene hatt honorar som en kampsak i mange år.  Prøveprosjektet inkluderte først fire statsstøttede visningssteder. Siden starten har både antall visningssteder og bevilgning økt. Selv om bevilgningen langt fra står i forhold til den faktiske arbeidsmengden kunstnerne legger ned, er det en god start. Midlene er øremerket til kunstnerhonorarer, slik at de ikke kan brukes til ordinær drift.

Med pilotprosjektet går staten foran som et godt eksempel. Tanken er at utstillingshonorar etableres som en norm i feltet, og at andre offentlige og private visningssteder vil følge etter. Det viser seg at ringvirkningene er i ferd med å komme; i 2018 har Bergen kommune gått inn for en regional pilot for utstillingshonorar. Trondheim kommune og enkelte fylker er i dialog med kunstnerne om tilsvarende.

Gode erfaringer

Det statlige pilotprosjektet er nå under evaluering, og det skal besluttes om utstillingshonorar skal bli en permanent ordning på statsbudsjettet fra 2019. En referansegruppe bestående av representanter fra kunstnerorganisasjoner og visningssteder har fulgt pilotprosjektet og bidratt i evalueringen. Gruppa leverte et oppsummerende notat med erfaringer fra prosjektet i mars 2018. Erfaringene både fra visningssteder og deltakende kunstnere er svært positive.  For mange kunstnere er det en helt ny erfaring å få noe som helst betalt, selv om honoraret i mange tilfeller langt fra dekker det faktiske arbeidet de gjør. For visningsstedene er det kjærkomment å kunne betale kunstnerne. Mange visningssteder rapporterer at det bidrar til økt profesjonalisering og et mer normalt samarbeidsforhold mellom kunstner og visningssted. Tilbakemeldingene er tydelige på at midlene fortsatt må være øremerket, og dersom honorar skal stå i forhold til faktisk arbeidsinnsats, må bevilgningen også oppskaleres betydelig.

Skjebnetime

Helt siden kunstneraksjonen på 70-tallet har norske kunstnere kjempet for å få gehør for at kunstnere skal få betalt for det arbeidet de gjør, som alle andre yrkesgrupper. Reformen for utstillingshonorar har potensial til å rette opp i alvorlige strukturelle skjevheter på det visuelle kunstfeltet, som er behørig belyst gjennom mange år. Reformen har et sterkt rettferdighetsaspekt, og det er ikke uten grunn at hele det politiske spektret kan stille seg bak et så naturlig krav som lønn for utført arbeid. Fremskrittspartiets Ib Thomsen uttalte fra Stortingets talerstol i 2012: – Man må faktisk få betalt for jobben man gjør som kunstner. For meg er det en selvfølge.

Den tverrpolitiske enigheten som gjorde at både rødgrønn og blåblå regjering ville gjennomføre pilotprosjektet for utstillingshonorar, gir en unik politisk plattform for å sørge for at arbeids- og lønnsvilkårene for norske visuelle kunstnere forbedres. Vi vil derfor oppfordre kulturminister Trine Skei Grande til å benytte anledningen til å sørge for at den viktigste reformen i det visuelle kunstfeltet siden 70-tallet blir en realitet. Oppskriften på dette er følgende: Gjør ordningen for utstillingshonorar permanent på statsbudsjettet, la den omfatte samtlige visningssteder med statlig driftsstøtte, og se til at samlet bevilgning står i forhold til utstillingsaktivitet og kunstnernes arbeidsinnsats.