Pilotprosjektet for utstillingshonorar skulle bidra til å styrke økonomien til visuelle kunstnere. Med utstillingshonorar skulle kunstnere gis bedre arbeidsvilkår, kunstinstitusjonene får større kunstfaglig frihet og publikum få flere kvalitetsutstillinger. Innføringen av honoraret skulle bli en del av betalingen for det faktiske arbeidet som kunstnerne gjør i forbindelse med utstillinger.
Utregninger utført av de visuelle kunstnerorganisasjonene viser at kunstnernes andel av den samlede institusjonsøkonomien kun ligger på 2.3 prosent.
– Kunstnere må få betalt. Dette handler ikke bare om enkeltkunstnerens inntekter, det handler om tilgangen til kunstneryrket – hvem som gis mulighet til å satse på kunsten. Om dette bestemmes av økonomisk bakgrunn, har vi et alvorlig demokratisk problem, sier Steinum.
Et lite lyspunkt
Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grandes påstand om at kunstnerøkonomien står høyt på agenden for 2020, blir blant annet begrunnet i stipendstørrelsens foreslåtte økning på 3.2 prosent, og 37 nye stipendhjemler.
– Det er gledelig og nødvendig med en økning i antall hjemler, men at de heldige elleve prosent av kunstnere som blir tildelt stipender får følge den normale lønnsveksten ellers i samfunnet er ikke noe å juble for, det burde være en selvfølge, sier Steinum.
– Kunstnerorganisasjonene har gjennom flere år foreslått en forskriftsendring som knytter stipendene til en fast lønnsvekstnøkkel, slik at disse stipendene «som et minimum reguleres med en indeks lik rammen for lønnsoppgjøret i staten». Vi forventer at dette innføres med kunstnermeldingen.
