Den største satsningen på det visuelle feltet i år er de 175 millionene som går til bygging av Kunstsiloen i Kristiansand – som skal huse Tangen-samlingen og Sørlandets kunstmuseum. Til sammenligning kan en lese i kulturbudsjettet for 2019 at visuelle kunstnere over hele landet må dele seks millioner i utstillingshonorarer, et beløp som har stått uendret siden 2016.
– Det er tydelig at regjeringen heller vil klippe snorer, fremfor å styrke kunstnerøkonomien, sier Tørdal.
Ordningen med utstillingshonorar må omfatte samtlige statlig støttede visningssteder
Det statlige pilotprosjektet for utstillingshonorar som ble lansert i 2014, har inkludert 24 statlig støttede visningssteder. Ordningen er viktig fordi den bidrar til at flere kunstnere kan leve av det de skaper, i tillegg til at den synliggjør kunstinstitusjonens ansvar for å honorere kunstnere. Norske Billedkunstnere anser ordningen med utstillingshonorar som den viktigste reformen for å bedre kunstnernes inntekter, siden 70-tallet.
– Utstillingshonorar som en betaling for kunstnerisk arbeid med utstillinger har vært en suksess. Det er et effektivt grep for å bedre kunstnerøkonomien. Men ordningen bør gjøres permanent, og den bør omfatte samtlige visningssteder som mottar offentlige midler.
Evalueringen av pilotprosjektet viser at ordningen ble gjennomgående godt mottatt. Den viste også at bevilgningen må oppskaleres betraktelig for at honorar skal reflektere faktisk arbeidsinnsats.
– Det krever en opptrapping til 20 millioner kroner for 2019, og ikke seks. sier Tørdal.
Et rettferdighetsaspekt som overses
Den etterlengtede reformen kunne ha rettet opp i alvorlige strukturelle skjevheter som har etablert seg på det visuelle feltet. Fremdeles må kunstnere – selv de anerkjente og etablerte – ofte si nei til utstillingsoppdrag, fordi det er umulig å finansiere produksjonen av utstillingen.
– Normen i arbeidslivet er betaling for jobben du gjør. Slik er det altså ennå ikke i det visuelle kunstfeltet, sier Tørdal.
– De fleste som ser en kunstutstilling, kommer for opplevelsen – ikke for å kjøpe kunst. Så vi snakker her primært formidlingsarenaer, og ikke salgsarenaer. Dermed får publikum en visuell opplevelse, de ansatte på visningsstedet får lønn for formidlingsarbeidet, mens kunstneren bærer kostnaden med produksjon og arbeid med ustillingen, uten å å få betalt.
Lønnsreformen for kunstnerstipendene innfris
Det er likevel et lyspunkt for billedkunstnere i regjeringens budsjettforslag. I statsbudsjettet for 2019 innfris siste rest av den treårige lønnsreformen som Norske Billedkunstnere sammen med de andre visuelle kunstnerorganisasjonene foreslo i 2015.
– Det er en stor seier for kunstnerne og kunstnerorganisasjonenes felles innsats, sier Tørdal.
– Det betyr at alle kunstnere som mottar arbeidsstipend, tiårig stipend eller uavkortet garantiinntekt fra og med 2019 vil motta 268 222,– kroner i året.
For lav tildelingsprosent av Statens kunstnerstipend
Statens kunstnerstipend tildeles utifra kvalitative vurderinger av kunstnerskap, for å sikre mottakere muligheter til å skape kunst.
– Stipendene utgjør et treffsikkert tiltak for å bedre kunstnerøkonomien, men kun rundt ti prosent av søkere tildeles stipend. Det betyr naturligvis at svært mange høyt kvalifiserte kunstnere får avslag, sier Tørdal.
– Vi ba om en opptrapping på fem prosent når det gjelder tildelinger, noe som dessverre ikke er innfridd. Norske Billedkunstnere kommer derfor for å jobbe videre for å få til en økning på 84 hjemler – som har en prislapp på 26 millioner kroner. Kulturminster Trine Skei Grande snakker om at vi trenger kunst og kultur for å skape fremtidens arbeidsplasser. Kunstnerstipend og honorarordninger danner grunnlaget for arbeidsplasser på det visuelle feltet. Nå ser vi frem til kunstnermeldingen i 2019, der vi forventer et stort kunstnerløft.