Kjell Bjørgeengen får Norges største ettårige kunstnerstipend: «Et ekstremt viktig kunstnerskap» 08.06.2023

Bjørgeengen er en av Norges første videokunstnere, og er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt. Hans første separatutstilling var på Henie Onstad Kunstsenter allerede i 1972. Han regnes som pionér innen videokunsten i Norge, med en enorm utstillingsvirksomhet både i Norge og internasjonalt. Fra 1996 og frem til 2002 var han den første professoren i digital kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Bjørgeengens kunstneriske uttrykk er tverrdisiplinært, ofte stedsspesifikt og preges av en vedvarende utforskning av forholdet mellom lyd og bilde. Persepsjon, virkelighet, frihet og materialitet står frem som sentrale tematikker i kunstnerskapet. Han arbeider både analogt og digitalt med live videoperformance, videoinstallasjon og trykk.

«Bjørgeengens kunstneriske praksis er i stadig utvikling, og selv som en svært etablert kunstner har han klart å bevare sin nysgjerrighet og evne til å eksperimentere», heter det i komiteens begrunnelse for tildeling. Hva tenker du om hvordan du evner å ikke stivne i noe?

– Jeg tror det har med arbeidsmetoden å gjøre, at det ikke er et konsept som skal fylles, men at du jobber fram et uttrykk. Så er det kanskje også at jeg aldri ble sosialisert inn i noe bestemt kunstmiljø, sier han. 

Den kunstneriske praksisen startet da han arbeidet som fotograf ved Henie Onstad Kunstsenter, hvor han dokumenterte utstillingene og samlingen, fra 1970 til 1974. 

– Jeg var venn med Svein Finnerud, og etter å ha fotografert en av trioens konserter på Høvikodden ba Per Hovdenakk om å få se bildene. Det endte med at jeg ble fast frilansfotograf. Jeg gjorde det meste, dokumenterte utstillinger, konserter, lagde plakater, og hjalp kunstnere med produksjonen av utstillingene. Slik ble jeg dratt inn i kunstmiljøet. Og tenkte: Dette er noe jeg også kan gjøre. Så min utdanning ble å arbeide praktisk med kunstnere som stilte ut på Høvikodden. Særlig arbeidet med Mark Boyle og Tadeusz Kantor var lærerikt. De hadde også et godt kunstbibliotek, så mens jeg ventet på at fotografiene ble skylt hang jeg ofte i biblioteket. 

Da han begynte å lage egne ting, var det med inspirasjon fra John Cage og hans tanker om tilfeldighetslogikk, og Olav Strømmes abstrakte formspråk. 

– Jeg brant kjemikalier inn i svart-hvitt-fotografier på høy varme, da får du en spesiell fargeskala. Det er en konkret prosess, der du senere ser på bildene og gjør et utvalg. Jeg hadde en viss suksess med disse bildene, jeg laget plateomslag og stilte ut på Kongsberg jazzfestival med Svein Finnerud. Jeg ble også invitert inn i fotogruppa Vaterland som en ekstrafotograf til deres utstilling om forurensning i Bærum, sier han. 

– Men på et tidspunkt ble jeg klar over at det ble for lettvint det jeg holdt på med. Bildene produserte seg selv i grunnen, jeg syntes det ble uholdbart, og sluttet å lage bilder.

Bjørgeengen studerte derfor politikk, filosofi, psykologi og sosiologi ved Universitetet i Oslo mellom 1973 og 1978. Han ble medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL) som holdt til særlig på filosofisk institutt særlig, der Karl Marx ble lest som del av studiene. Og der Bjørgeengen var nær å skrive magistergrad om hvorfor Sovjetunionen ville slå over til kapitalistisk enkeltproduksjon. 

Men jeg gikk etter hvert tilbake til kunsten igjen. Vårt politiske prosjekt lyktes jo ikke. Jeg tenkte at kunsten ville gi meg mest frihet innenfor det nåværende samfunn. At kunstnerisk arbeid skiller seg fra annet arbeidet i ved at sluttproduktet ikke er gitt og underlagt en annen ytre samfunnsmessig logikk. 

I 1982 ble han tildelt et avgjørende reisestipend og dro til New York, hvor han knyttet seg til miljøet ved innflytelsesrike Experimental Television Center (ETC) i Owego, New York. 

– Det har på en måte blitt mitt kunstnermiljø helt frem til i dag, så det stipendet ble veldig viktig. Jeg var der vel der et par måneder ved hjelp av det stipendet. Jeg hadde blitt kjent med Jan Groth da han stilte ut på Høvikodden tidlig på 70-tallet. Han var alltid behjelpelig i New York, han tilbød et sted å bo og introduserte meg til hva som skjedde i billedkunst og dans i New York på den tiden.

– Jeg kunne egentlig ikke noe særlig om video når jeg kom til New York. Jeg hadde kun laget én video. Jeg hadde fått filmet de abstrakte fotografiene mine og Svein Finnerud trio spilte inn musikken med videoen som et slags partitur. Men jeg fikk tilgang til gratiskurs på et Downtown Community Center på Manhattan hvor jeg fikk den første innføring i videoredigering og bruk av kamera. Senere kom jeg via et sommerkurs på Portable Channel i Rochester til Experimental Television Center (ETC). I etterkant hadde jeg årlige arbeidsopphold der. 

Han trekker spesielt frem David Jones som jobbet med utvikling av maskin og programvare, og kunstner Peer Bode som to betydningsfulle samarbeidspartnere på TV–senteret.

Ralph Hockings, grunnleggeren av ETC, så video som et plastisk materiale, på linje med leire og maling, som kan formes. Men for å forme det, må du ha teknologi som gir tilgang til videosignalet.

– De tok blant annet ideer fra synthesizere, og overført disse til video. Det var på ETC at Nam June Paik og Shuya Abe laget den første video-synthesizeren. Jeg husker den var vanskelig å jobbe med. Forandret du en farge forandret du kontrasten også. Dave Jones lagde derfor en forbedret versjon som den første i en rekke maskiner fra hans hånd. 

– Peer Bode var egentlig en teknisk konsulent der. Man fikk en dags instruksjoner fra for å lære utstyret der. Så ble man overlatt til seg selv. 

– Peer Bode ble senere professor ved Alfred University i New York og han skrev katalogteksten til to av mine tidlige store installasjoner.  Han har en egen evne å utdype relasjonen mellom teoretisk tenkning og materiell produksjon. Han har vært og er ennå en stor inspirasjonskilde. Ikke like kjent som Bill Viola og Gary Hill, men konsistent utforskende og interessant, sier Bjørgeengen. 

– Hvis du ser på ting som er produsert på TV-senteret, ligner de ikke på hverandre. Teknologien skaper ikke en bestemt sjanger. Jo, det er video som prosesseres med det samme utstyret, men siden teknologien er så åpen tvinger den ikke fram et bestemt utrykk, men heller en rekke forskjellige. 

Det å jobbe kollektivt virker å ha vært interessant for deg hele tiden?

– Ja, både med musikere og Dave Jones. Vi har for eksempel laget en installasjon på Hara Museum of Contemporary Art i Japan, hvor bilder sklir gjennom rommet. Jeg hadde en idé om hva jeg ønsket å gjøre, og David lagde fysiske bokser som gjorde at du kan la bilder skli ut av den ene projeksjonen, forsvinne i tomrommet i mellom, for så å dukke opp på neste skjerm. Jeg brukte den samme teknikken seinere i Galleri K.  For meg er det viktig å anerkjenne hans bidrag inn i mitt prosjekt. Det går jo også begge veier – i dialogen med David kan jeg påvirke funksjonaliteten til utstyret. Den kunstneriske prosessen er ikke bare et forhold mellom meg og objektet, i dette tilfelle videosignalet. Jeg bearbeider også verktøyet i mellom, så det blir en dobbel bearbeidelse.

– Ellers har jeg i stor grad hatt gleden av å arbeide med en hel rekke dyktige musikere. Lydsiden er jo like viktig som billedsiden i de fleste av mine arbeider. Nåtidige og framtidige samarbeid er med Inga Margrete Aas på gambe, Ingar Zach med transdusere og Toshimaru Nakamura på «no input mixer». 

I begrunnelsen for tildelingen av dette stipendet nevner komiteen også hvordan du tar tak i filosofiske og eksistensielle spørsmål, ofte knyttet til frihet og vår opplevelse av virkeligheten?

– Jeg har fortsatt å lese filosofi som en slags inspirasjon eller hobby. Jeg ser på kunstnerisk arbeid som en del av et større arbeidsbegrep i tradisjonen fra Hegel og Marx og at arbeidsbegrepet utgjør en erkjennelsesmessig kategori. Det er arbeid som gjør at mennesket får selvbevissthet. Det ligger noen sånne føringer i valget av egen praksis. Jeg har lært mye av Jørgen Sandemose, som også skrev en tekst om dette til min utstilling på museet for samtidskunst.

Kan du forklare hvordan det skjer?

– I arbeidsprosessen kan man si at jeg i grunnen prøver meg fram innenfor et gitt felt av muligheter. Et utkast til en signalgang gjennom forskjellige apparater gir et bestemt resultat. Når jeg så forandrer på parameter i denne prosessen, utvikler arbeidet seg ved at jeg finner fram til nye momenter i form av resultater som jeg ikke kunne ha tenkt ut på forhånd. Slik drives arbeidet framover gjennom undring og usikkerhet rundt det som faktisk frambringes, sier Bjørgeengen. 

– Denne siden forsterkes ofte under videoopptredener. Musikken er koblet inn i systemet mitt slik at den påvirker forskjellige sider av videoen. Jeg har kontroll på rammen dette skjer i, hvilke parametre som påvirkes av musikken, men det endelige resultatet har jeg ikke kontroll over. Samtidig omdannes min video til lyd som mikses inn i musikken. Man kan bli sittende i en feedback-sløyfe hvor den minste forandringen fra en av oss kan få store konsekvenser. Da skjer det ting man ikke har forestilt seg på forhånd, og man vurderer det kanskje som feil eller mislykket. Siden man slipper gjennom materiale som ikke er silt av egne kunstneriske fordommer tvinges man til å tenke gjennom hvorfor man synes det er bra eller dårlig. Da kommer jo også fordommene fram hvor den kunstneriske dømmekraften kanskje ikke er annet enn en historisk innlæring om hva kunst er eller skal være. Men siden bruddet allerede har skjedd, at resultatet sitter der som det er, så åpner det mulighet til å reflektere over resultatet siden det ikke fyller et allerede etablert begrep. 

Komiteens begrunnelse for tildeling:

Kjell Bjørgeengen er en pionér innen videokunsten i Norge. Han er en vital, kompromissløs og solid kunstner, med et langt og ekstremt viktig kunstnerskap. Bjørgeengen har vært en foregangsfigur som har påvirket og inspirert senere generasjoner, både gjennom sitt eget kunstneriske virke og som den første professoren i digital kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han har gått i spissen for utviklingen av digitale kunstuttrykk og banet nye veier for videokunsten. 

Bjørgeengen har hatt en enorm utstillingsvirksomhet både i Norge og internasjonalt. Komiteen vil særlig fremheve hans tverrfaglige samarbeid med eksperimentelle musikere, hvor lydkomponenten spiller en viktig rolle. Her evner han på en beundringsverdig måte å synliggjøre lyd for øyet, samtidig som det visuelle gjøres hørbart for øret. 

Bjørgeengens kunstneriske praksis er i stadig utvikling, og selv som en svært etablert kunstner har han klart å bevare sin nysgjerrighet og evne til å eksperimentere. Gjennom femti år har han drevet en modig og intelligent undersøkelse av de kunstneriske mulighetene som ligger i både den analoge- og digitale videoteknologien. Han utforsker grensene for hva video er og kan være, og utfordrer både teknikk og objekt ved å dra teknologien mot et punkt hvor den nærmest bryter sammen. Det kunstneriske uttrykket er direkte og presist, samtidig som det unndrar seg representasjon og fremstår som både harmonisk og ubehagelig. Bjørgeengen synliggjør det skjulte; selve teknologiens materialitet, og blikkets opplevelse av denne. I installasjonene sine tar Bjørgeengen tak i filosofiske og eksistensielle spørsmål, ofte knyttet til frihet og vår opplevelse av virkeligheten, for å utfordre og bevege oss.