Innblikk i Kunstkringkastingen: NBKs fleirårige formidlingsprosjekt for grunnskuleelevar 09.11.2022

«Kvar er tyggis-skulpturen no, når den ikkje er på Kunstnernes Hus? Er det annan kunst å lukte på her i år?» spurde ein 6. klassing frå Tøyen skole, som saman med trinnet sitt har blitt fast publikum på Høstutstillingen.

Skulpturen han refererte til, er verket when drops of syrup form hard brittle threads in cold water (2017), laga av Vilde Løwenborg Blom og vist på utstillinga same år. Det er fem år sidan, men både formidlarane og fleire av medelevane hans forstår kva verk han meiner, kanskje lesaren også. Dei hugsar den søte eima i utstillingsrommet av skulpturen laga av dropsmasse, og at den opna augo deira for kva kunst kan vere laga av.

Som Statens kunstutstilling, samt som ein del av Norske Billedkunstnere (NBK), spelar Høstutstillingen ei viktig rolle for haldningsskapande formidlingsarbeid. Særleg for barn og unge som skal lære om dagens kunstuttrykk, har utstillinga høve til å ta plass som ein sentral arena.

Det fleirårige prosjektet Kunstkringkastingen vart difor etablert retta mot denne aldersgruppa, med utgangspunkt i følgande spørsmål: «Korleis stimulere fleire barn og unge til engasjement og nysgjerrigheit kring samtidskunst?

Korleis kan NBK og Høstutstillingen styrke samarbeidet mellom kunstfeltet og skuleverket, samt gje involverte elevar og lærarar ein langsiktig plan for å inkludere kunst i skulekvardagen? Og korleis kan gjentatte møte med Høstutstillingen påverke barn og unge sitt forhold til samtidskunst?»

For å finne svar på desse spørsmåla ynskja vi å utforske ein struktur som inkluderte både kunstformidlarar, kunstnarar, elevar og lærarar. Kring tusen elevar er inkludert i prosjektet, frå barneskulane Skjønnhaug, Tøyen, Skøyen og Kjelsås, samt ungdomsskulane Bjøråsen og Kjenn (heile ungdomsskuleløpet 2019–2021). Prosjektet følger dei same elevane over fleire år, og eleven i skildringa over har vore med sidan pilotprosjektet i 2017. Kunstkringkastingen inkluderer formidlingsprogram under sjølve utstillinga, fagseminar om samtidskunst i skulen, samt ei rekke andre aktivitetar som verkstadar, kunstnarmøte og undervisningsmateriell til bruk både i og utanfor klasserommet.

Denne teksten presenterer eit utval formidlingstilbod prosjektet har gjennomført hittil, samt situasjonsskildringar og erfaringar frå involverte.

Ein start

Utgangspunktet for Kunstkringkastingen var ein mindre pilot gjennomført i 2017 og 2018, med stønad frå Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH). Initiativet var eit forsøk på å nå ut til ei målgruppe som var så å seie fråverande på Høstutstillingen, nemleg elevar i grunnskulen.

I 2016 var det omlag 50 grunnskuleelevar på besøk, derav éin barneskuleklasse og resten ungdomsskuleklassar, noko som er eit lågt tal for ei utstilling som har kring 25 000 besøkande kvart år. Alle klassane kom på eige initiativ, og sjølv om dei fekk tilbod om omvisning, var ikkje tilbodet særskilt tilpassa elevgruppene. Høstutstillingen hadde heller ikkje hatt DKS-produksjonar (Den kulturelle skolesekken, red.anm.) på mange år.

Med skreddarsydde formidlingstilbod for andre- og tredjeklassingar, utarbeidd av formidlarane med utgangspunkt i årets verk og læreplanar i samfunnsfag, norsk og kunst og handverk, fokuserte prosjektet på korleis vi kan oppleve samtidskunsten fysisk med hjelp av sansane våre. Elevane fekk kjenne på materialprøver, som termoplast frå ein skulptur av kunstnarduoen USIKKERKUNSTJENTE, og bivoks frå ein skulptur av Marius Presterud – lukte, høyre, sjå og undersøke verka gjennom nye perspektiv.

Etter både piloten og kvart år sidan, har vi drive aktivt og oppsøkande evalueringsarbeid.

Ein lærar frå Skøyen skole skreiv: «Vi mener de gjentatte kunstmøtene påvirker interessen til elevene, og Høstutstillingen blir noe de forholder seg til.» Ein annan lærar, denne frå Tøyen skole: «Elevene blir godt kjent med ulik kunst og kunstnere, men de får også øvelse i å ha en samtale om kunst, oppleve ulik kunst, økt forståelse, økt ordforråd (masse nye ord og begreper), øvelse å ha en mening om noe.»

Meir enn hyggelege innslag

I 2019 vart pilotprosjektet utvida og vidareutvikla, takka vere stønad frå Sparebankstiftelsen DNB, med ein sum på 1,4 millionar kroner. I utgangspunktet skulle midlane bli fordelt over tre år, men av omsyn til koronasituasjonen vart prosjektperioden utvida. Prosjektet fekk no ein tittel: Kunstkringkastingen.

For å kunne opne dørene til kunsten for barn og unge, og integrere utstillingsbesøk som ein del av skulekvardagen, såg vi det som essensielt med eit prosjekt som bygde bru mellom skuleverket og kunstfeltet. Bakgrunnen for dette var eigne erfaringar vi hadde gjort oss som lærarar i skulen og som formidlarar ved kunstinstitusjonar, samt innspel frå fagfeller i begge sektorane.

Essensen var at kunstinstitusjonar gjerne ville ha fleire elevar på besøk, men at dei ikkje forhaldt seg i stor nok grad til dei reelle rammene lærarar har for undervisninga.

Sjølv om desse erfaringane og tilbakemeldingane ikkje treng vere representative for det totale feltet, var det likevel ein tendens som viste seg som ei reell utfordring, og noko vi ynskja å ta tak i.

I planlegginga av prosjektet stilte vi, initiativtakarane til prosjektet, difor spørsmål ved kva Høstutstillingen – som aktør i feltet – kan bidra med. Korleis kan vi legge til rette for erfarings- og kunnskapsutveksling mellom kunstinstitusjonar og skuleverket? Korleis kan vi utvikle formidlingstilbod som ivaretek både kunstfaglege, pedagogiske og didaktiske aspekt, eigenverdien av ei kunstoppleving, samt styringsdokument skulen forheld seg til? Treng dette å kome i konflikt?

For å finne svar på spørsmåla, ville vi arbeide etter ein modell som inkluderte både Høstutstillingen (formidlarar), skuleverket (elevar og lærarar) og kunstnarar (utstillarar ved Høstutstillingen). Tredelinga låg også på eit nivå under: Formidlingsteamet som arbeidde med prosjektet, hadde alle erfaring med kunstformidling, men hadde utdanningsbakgrunn som lærarar, kunsthistorikarar og utøvande kunstnarar.

Forankring i læreplanverket

Det viktigaste tiltaket som vert gjort i forsøk på å styrke formidlingstilbodet til skuleklassar, er å skreddarsy kvart formidlingsopplegg for dei ulike elevgruppene. Utgangspunktet er alltid årets verk i Høstutstillingen – anten einskilde verk og kunstnarskap, eller gjennomgåande tematikk. Deretter blir dette forankra i læreplanverket og relevante kompetansemål i dei ulike læreplanane.

På den måten ynskjer vi å vise involverte lærarar korleis utstillingsrommet kan fungere som eit alternativ til klasserommet, der opplevingar og samtalar som oppstår kan koplast direkte til kompetansemål på ein fagleg og konstruktiv måte, utan å ta fokus vekk frå sjølve kunstopplevinga.

For kvart formidlingsopplegg vert det utarbeidd ein plan for formidlingssekvensen i utstillingsrommet, men også for- og etterarbeid som kan bli tatt bruk i klasserommet, samt lærarrettleiing.

Eksempelsvis hadde vi i 2019 eit fokus på foto og film i formidlingstilbodet for ungdomsskuleelevane. Under utstillingsbesøket fokuserte formidlarane på foto- og videoinstallasjon. Som ei forlenging av besøket fekk elevane ved Kjenn skole klasseromsbesøk av Uma Feed Tjelta, ein av utstillarane, som viste fram og snakka om eige verk.

Lærarane ved Kjenn integrerte samarbeidet med Høstutstillingen aktivt i anna undervisning, og la opp til å jobbe med foto og film heile hausten – blant anna arbeidde elevane med storyboard og lagde eigne filmar i stop motion.

Kunstnarmøte og samtalar

I løpet av dei fem åra prosjektet har pågått, har alle involverte elevar møtt utstillarar frå Høstutstillingen minimum éin gong, gjerne fleire. Kunstnarsamtalane, der kunstnaren og elevane samtalar om både verket som blir stilt ut og kunstnarskapet elles, om det å arbeide som kunstnar og metodar for å uttrykke seg visuelt, har gitt elevane unik innsikt i kunstnarlege arbeidsprosessar.

Særskilt barneskuleelevane har hatt stort utbyte, blant anna ved å få ei større forståing av kor viktig prosessen fram til eit ferdig verk kan vere. I tillegg har møta vore ein augeopnar for fleire elevar om at kunstnaryrket i det heile tatt er ein reell profesjon, og noko dei sjølv kan ha.

Dette har det komt tilbakemeldingar om både etter fysiske møte og etter at elevar fekk sjå dei digitale kunstnarportretta nemnt seinare i denne teksten.

I forkant av samtalane mellom kunstnar og elevar, har formidlarane og involverte kunstnarar dialog om korleis dei saman ville legge opp formidlingssekvensen. Fleire kunstnarar har gitt positive tilbakemeldingar på dette – ettersom det for mange er nytt å skulle formidle eigen kunst til barn og unge, og dei finn det nyttig å få didaktiske innspel. I nokre av samtalane har formidlar gått inn i rolla som moderator, medan det andre gongar har vore kunstnaren sjølv som har styrt samtalen.

Kunstnarskapa til utstillarane elevane møter, dannar i stor grad utgangspunkt for dei ulike formidlingsopplegga. I 2019 fekk eksempelvis 5.–7. trinn eit formidlingsopplegg som fokuserte på form, lys og skugge, jamfør kompetansemål i kunst og handverk etter 7. årstrinn.

I første halvdel av formidlingssekvensen samtala formidlarane og elevane samtala om skulptur, flate og djupne, grunnformer og organiske former, korleis jobbe med lys og skugge i ulike material. I andre halvdel møtte elevane Camilla Løhren Chmiel, ein av utstillarane det året, som viste fram skisser, fargeprøvar, videoopptak, inspirasjonsbilete og anna materiell ho tok i bruk i arbeidsprosessen.

Pressevisning for skuleaviser

Deltakande skular i prosjektet som har eigne skuleaviser, har blitt invitert til pressevisningar for å skrive om kunst for første gong – eit anna konkret døme på integrering av Høstutstillingen i den øvrige undervisninga.

Blant anna vart Else (10 år) frå Skøyen skole, som besøkte utstillinga for fjerde året på rad i 2020, vår yngste anmeldar gjennom tidene. Skuleavisa ved Bjøråsen, Straight Outta Romsås, skreiv både reportasje og intervju med kunstnar Shwan Dler Qaradaki om korleis identitet, stedstilhørighet og politiske haldningar kjem til uttrykk i kunsten. Dei tok også ei rekke foto som Høstutstillingen brukte i sine SoMe-kanalar.

Saman med lærarar frå Bjøråsen og tilsett ved ungdomsklubben i Grorud, planla Kunstkringkastingen skriveverkstad for elevar som hadde lyst til å skrive meir om kunst. Med entusiastiske og veldig motiverte elevar var det ekstra synd å ikkje kunne gjennomføre verkstaden, av omsyn til covid-19.

Vi forsøkte på ulike måtar å kunne få det til ved seinare høve, blant anna via den lokale ungdomsklubben i Grorud, men retningslinjene for smittevern, samt digital fjernundervisning for elevane store delar av det komande året, gjorde det umogleg.

I 2020 var det planlagt både atelierbesøk og verkstadar for alle involverte skular, men smittesituasjonen la programmet på is. I staden vart det utarbeidd eit digitalt formidlingstilbod med utgangspunkt i tre filmatiske kunstnarportrett, utvikla med mål om å gje ungdomsskuleelevar høve til å møte samtidskunst til tross for fjernundervisning.

Digitale kunstnarportrett

I filmane presenterte tre av årets kunstnarar sine verk og kunstnarskap, i tillegg til å fortelje om det å uttrykke seg gjennom kunst. Filmane var forankra i konkrete kompetansemål i det nye læreplanverket (LK20), og var meint som utgangspunkt for plenumsdiskusjon eller som inspirasjon til eigne arbeid. Det vart laga to versjonar av kvar film: éin retta mot 6.–7. trinn, og éin retta mot 8.–10. trinn.

Filmane, med tilhøyrande formidlingsrettleiing og forslag til undervisingsopplegg, vart distribuert til alle skulane som deltok i Kunstkringkastinga, men var òg tilgjengeleg for andre. Materialet vart sendt til over 300 lærarar over heile landet. Slik fekk også dei elevane som ikkje fekk besøkt utstillinga fysisk på grunn av korona – eller på grunn av stor geografisk avstand – likevel eit tilbod.

Effekten av gjentatte møte

Allereie etter to år var det svært tydeleg at elevane var tryggare i utstillingskonteksten; dei kjente igjen formatet til formidlingssekvensen og hugsa korleis det var å vere på utstilling, samt hadde lettare for å sette ord på og snakke om det dei såg, til tross for at mange ikkje hadde sett andre utstillingar sidan Høstutstillingen året før. Etter det tredje året verka mange av elevane meir opne for å utforske samtidskunsten.

Det verka òg som om ein del synst det var lettare å snakke om det visuelle. På fjerde og femte året deltok mange av elevane sjølve i formidlingsarbeidet ved å velje seg ut verk dei hadde bestemte meiningar om, og som dei ivrig argumenterte for og mot kvarandre sine synspunkt rundt.

Kunstkringkastingen har hatt som mål å stimulere fleire barn og unge til engasjement og nysgjerrigheit kring samtidskunst, styrke samarbeid mellom kunstfeltet og skuleverket, samt gje involverte elevar og lærarar ein langsiktig plan for å inkludere kunst i skulekvardagen.

Prosjektet er framleis i gong, og har stort potensial for vidareutvikling. Med pandemien bak oss er det særleg rom for enda større involvering av utstillarar, særleg initiering av kunstnarbesøk på skulane, samt tettare samarbeid med lærarar som ikkje lenger har fjernundervisning.

På sikt har prosjektet potensialet til å bidra til ei gradvis utvisking av skillet mellom utstillingsrommet og klasserommet som arena for kunstmøte og undervisning.