Inghild Karlsen tildeles Rune Brynestads minnestipend 2021 02.06.2021

«Gjennom flere tiår har Inghild Karlsen bidratt til et mer åpent og utforskende kunstfelt. Hun har blitt fremhevet som en representant for nye tendenser innen norsk kunst siden 1980-tallet, da hun var tidlig ute med å utforske installasjon og utradisjonelle materialteknikker, i tillegg til video som selvstendig kunstuttrykk. Hun jobbet i starten av karrieren med tekstilkunst, men markerte sitt kunstnerskap på 1970- og 1980-tallet med skulpturer i ull-filt, performance og installasjoner hvor materialer og gjenstander som dyreskjelett, hvalbein, ull og fiskeredskaper fremsto som bærende elementer. Mediene hun tok i bruk, har gått fra å være marginale den gang, til å stå sentralt i nåtidens kunst», innleder stipendkomiteen sin begrunnelse.  

«Komiteen ser et særdeles solid og langt kunstnerskap, som fortsatt er aktivt og i utvikling. Karlsen har i en rekke av sine arbeider tatt utgangspunkt i konkret kulturhistorie, landskap og levesett i nordlige områder. I hennes dynamiske og utforskende kunstpraksis har et særegent vokabular vokst frem, vel så inspirert av lokal kultur og tradisjon, som av den europeiske kunsthistorien. Karlsen har gjennom sitt arbeid gitt nordnorsk kultur et kunstnerisk språk», heter det videre.

Les hele begrunnelsen her

– Det er en stor ære å bli valgt av kollegaer og mitt yrkes fagfolk, sier Karlsen.

– Og i forbindelse med denne tildelingen synes jeg det er viktig å si at jeg mener vi kvinner ikke ville kommet oss opp uten vår fagorganisasjon. For de har alltid gitt oss stipender, gitt oss friheten til å jobbe. Det var ikke en selvfølge i det klimaet som var på 80-tallet. Vi hadde et NBK som hadde gått foran oss og slått gjennom, og som kvinnelige kunstnere husker jeg vi var opptatt av å ikke sutre.

I 1984 fikk Karlsen atelierstipend ved PS1 i New York, som første norske kunstner etter at de opprettet juryordning. I 1988 hadde hun atelierstipend ved Cité i Paris, og fra 1995–1996 ble hun tildelt atelierstipend ved Bethanien i Berlin. I 1994 representerte hun Norge under kunstbiennalen i Sao Paulo og i 1999 var hun festspillutstiller i Bergen. Karlsens arbeider er innkjøpt av en rekke offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Henie Onstad Kunstsenter og Nordnorsk Kunstmuseum.

– Da jeg ble populær, og noen av mine kollegaer var populære på 80-tallet, vi var kanskje ikke så gode på å støtte hverandre selv om vi heller ikke rev hverandre ned – vi hadde bare nok med oss selv. Vi var ikke som guttene, som var sammen på utstillinger og fikk muligheter av hverandre. Jeg ble veldig bevisst på at vi ikke ville få i pose og sekk, og det viktigste var at jeg likte det jeg selv holdt på med. Vi måtte klare oss ganske bra selv. Vi ble egentlig litt opplært til at det var bra om kritikerne ikke likte det vi gjorde, og det var litt sånn at vi måtte ta standpunkt og tørre å bli oss selv når det var sterke krefter rundt som ville noe annet, sier hun. 

Karlsens kunstnerskap spenner seg over flere tiår, med ulike faser og uttrykksmåter. Utforskningen av nye materialer og teknikker har vært gjennomgående for Karlsens praksis. Ull-filt, et materiale med tydelig kulturhistorisk forankring i Nord-Norge, fikk en særlig betydningsfull rolle i kunstnerskapet hennes, blant annet gjennom verkene Fugleskremsler (1983) og Namadis (1988). Karlsen, som selv er født og oppvokst i Tromsø, uttrykker en sterk tilknytning til det nordnorske kulturmiljøet og en stor del av kunstnerskapet knytter seg til nordområdene og den nordnorske landsdelen spesielt.

Som student på det nystartede kunstakademiet i Bergen på slutten av 70-tallet dreide mye seg om å gå tilbake til røttene. 

– Det var åpent på akademiet, vi lærte ikke bare om nakne damer på malerier, men en annen type kunsthistorie. Jeg som er fra Tromsø begynte å lete andre materialer enn marmor og bronse, og fant filten. Det at filt kunne være tredimensjonal gjorde at noe løsnet for meg. Barndomsminnene fra nordområdene dukket opp – hav og votter – og researchen begynte, sier Karlsen.  

Gjennom valg av tematikk, materialer og motiver tar hun tak i kunstens kontekstuelle og lokale forutsetninger. En problematisering av forholdet mellom mennesket og natur, kultur og natur, samt lys og mørke, er ofte til stede i verkene hennes. Et forgjengelig og prosessorientert uttrykk er også karakteristisk for Karlsens praksis. Hun var tidlig ute med å ta i bruk video og performance, og har strukket arbeidet sitt ut på tvers av faglige skillelinjer. Særlig har hun vist engasjement i scenekunstfeltet, som scenograf og performancekunstner. På 1980-tallet samarbeidet hun med dramatiker Cecilie Løveid og grunnleggerne av en den betydningsfulle performancegruppen Hotel Pro Forma, danske Kirsten Delholm og Willie Flindt.

Gjennombruddet for Karlsen kom i 1979, da hun debuterte med separatutstilling på Unge Kunstneres Samfund (UKS) og stilte ut sine nå karakteristiske fugleskremsler. Sammen med dem viste hun også andre objekter i filt som på ulike måter kunne knyttes til Nordnorsk kulturhistorie; en rad tørrfisk på en snor, tovede votter på en fiskekasse og fuglefigurer. Utstillingen satte vern av havområder og kystkultur i søkelyset. Siden den gang har hun hatt en rekke separatutstillinger, blant annet ved Nordnorsk Kunstnersenter (Svolvær 2020), Barents Spektakel (Kirkenes 2020), Galleri Christinegaard (Bergen 2016), Kunstbanken Hedmark Kunstsenter (Hamar 2012), Lillehammer Kunstmuseum (Lillehammer 2003) og Henie Onstad Kunstsenter (Høvik 1991, 1980). I tillegg har hun deltatt på en rekke gruppeutstillinger, sist ved Henie Onstad Kunstsenter (Høvik 2020) og Museet for Samtidskunst (Oslo 2016).

Komiteen setter særlig pris på hvordan hun resirkulerer sitt eget materiale og lar eldre verk ta plass i nye konstellasjoner, hvor nye betydningslag og sammenhenger kan oppstå. Gjennom sin praksis og sitt særegne blikk på verden, inviterer Karlsen oss til refleksjon rundt bærekraft og livsbetingelser.

– Jeg resirkulerer meg selv akkurat når det passer meg, og jeg tror det kommer av at jeg arbeider med temaer for meg selv. Selv om det ikke er planlagt, ser jeg at det går en rød tråd fra skremslene mine, til nordområdene, til fjerne steder og til økologi; jeg tror det begynner å bli synlig at jeg har jobbet sammenhengende med dette – og særlig havet.