Høstutstillingen: I år gir vi mer plass til kunstnerskap med sosial praksis 25.04.2019

Før påske gikk rogalandskunstneren – sammen med resten av juryen – gjennom ganske nøyaktig 2344 søknader til Norges mest engasjerende utstillingsformat, Høstutstillingen.

– Det er en enorm jobb, og helt absurd å se på så masse kunst på så kort tid. I juryen har vi forskjellige kompetanseområder, og det drar vi nytte av. Vi er trygge på hverandre, vi er ofte uenige og vi jobber for å skape plass for ulikheter, sier Ihle.

Som gruppeutstilling er det begrensede muligheter for juryen til å ta store kuratoriske grep når kunsten vurderes.

–  Vi bestemte oss tidlig for å ikke ta alle valg i juryen ved flertallsavgjørelser, men verne om ulikhetene, slik vi også gjør i Høstutstillingen, sier jurylederen.

Nytt av året er at søkere ikke trenger å sende inn det fysiske verket til andre juryering. Ihle mener den nye juryeringspraksisen legger til rette for kunst som ellers ikke kunne blitt vist på Høstutstillingen.

– Det som skiller seg mest ut fra fjorårets utstilling er at at vi gir plass til kunstnerskap som har en sosial praksis. Dette innebærer samtaler og jobb for både kunstnerne, juryen og administrasjonen fram mot utstillingen, forklarer hun.

Grenseområder, inkludering og ekskludering

Det er Ihles første år som juryleder, men hun var også medlem av juryen i fjor. Hun sier det er overraskende at strømningene går i helt andre retninger.

– Jeg hadde virkelig ikke forventet så stor forskjell. Det er godt å se at vi ikke står på stedet hvil. Kunsten fortsetter å insistere, men offentligheten er i forandring, dagsorden skiftes, og kunsten er ikke uberørt av alle endringer, sier hun.

– Noe som vi ser i år er for eksempel hvordan kunstnere politiserer steder, og tar for seg grenseområder som holder noen mennesker ute, og andre mennesker inne. Spørsmål knyttet til inkludering og ekskludering er også tydelig i nevnte sosiale praksiser.

I søkermassen, og i utstillingen, har juryen også sett hvordan dyr gis plass, dyr som vesen vi kan identifisere oss med.

– Samtidig som ideer om det kollektive er å finne i mange av verkene på årets utstilling, ser vi også malerier og fotografier som reflekterer rundt kunstnernes valgte medium, og kunstens egenverdi.