Hanne Tyrmi tildeles Rune Brynestad Minnestipend 2022 06.05.2022

Slik innleder stipendkomiteen sin begrunnelse:

«Hanne Tyrmi har markert seg på den norske kunstscenen i en årrekke, og vurderes av komiteen som en av våre mest betydningsfulle kunstnere innen sitt felt. Kunstnerskapet hennes strekker seg over mer enn 40 år, og hun fortsetter stadig å imponere med høy kunstnerisk aktivitet og sin konstante vilje til fornyelse. I sitt overbevisende arbeid med forming av tunge materialer viser hun seg som en spesielt dyktig skulptør.»

Hele denne begrunnelsen kan du lese her!

Tyrmi fikk selv overlevert denne teksten da NBK besøkte atelieret hennes på Stryken utenfor Oslo i forrige uke.

– Den er ujålete, og maler et stort bilde, sier hun.

– Det er rart å se det sånn i perspektiv. Det var veldig fint skrevet.

Materialforskeren

Gjennom en lang karriere både i inn- og utland har Tyrmi latt seg fascinere og engasjere av både mennesker og materialer. Utforskningen av materialets muligheter og grenser, både fysisk og metaforisk, har vært et sentralt element i kunstnerskapet. Dette har juryen også trukket frem i sin begrunnelse:

«Drivkraften i kunstnerskapet virker å være den livslange utforskningen av ulike materialer og deres iboende kvaliteter», står det i teksten. 

Et godt eksempel på dette kunne man se i utstillingen «Hester Dør Stående» på Kunstnernes Hus tidligere i år. Det ble levnet liten tvil om at det var blyet som sto i søkelyset, slik det fylte husets saler i monumentale former.

Blyet dukket opp første gang i form av en gardin stilt ut på Haugar Kunstmuseum i 2014. På dette tidspunktet hadde Tyrmi aldri tidligere arbeidet med materialet. Det bar med seg en rekke kvaliteter som bet seg fast; tyngden, mykheten, giftigheten og evnen til å beskytte. Blygardinen ble derfor en viktig metafor og startpunktet for en lengre undersøkelse, både i form og tematikk.

– Den har en ambivalens der blyet hjelper meg til å uttrykke det jeg vil si. Det handler om at du kan se ting fra forskjellige sider – om hva du vil se og hva du ikke vil se.

For selv om materialet skulle være tre, glass, stål, bronse, keramikk eller gummi, ligger det alltid noe menneskelig til grunn for fortellingene; hjemmet, hverdagen og livet. Det er her Tyrmi finner både poesien og politikken.

Mellom skogen og verden

Siden midten av 90-tallet har Tyrmi hatt atelier og tilholdssted på Stryken i Nordmarka, hvor hun er en av få fastboende. Med en togforbindelse som stort sett kun stopper for skigåere på vinterstid, er det en stille stemning over den avsidesliggende gården hun arvet av sine besteforeldre. 

Den dype relasjonen til naturen, og bruken av den som metafor, trekkes også frem i juryens begrunnelse. Men for Tyrmi selv er skogen både naturlig og praktisk.

– Jeg må ha mye tid og fred og ro når jeg arbeider. Jeg er derfor ikke en som går på mange åpninger, og jeg kan bli veldig sliten av den delen av kunstnerlivet.

I flere lange perioder har Tyrmi og ektemannen Geir reist, bodd og arbeidet utenlands. Fortellingene fra opphold i São Paulo eller Johannesburg er både spektakulære og underholdende – ofte handler det om lite penger og høy risiko. Til gjengjeld fikk hun historier, erfaringer og perspektiver på livet hjemme. 

– Du kom jo fra lille Norge, hvor det var trygt og godt. Vi er vanvittig heldige som har en fagorganisasjon som jobber for våre rettigheter. Det har vært helt avgjørende, og jeg tror du er nødt til å dra ut i verden for å forstå det. Det er først da du ser viktigheten og betydningen av ordninger, som for eksempel garantiinntekten (GI).

Tyrmi selv mener reisingen har gitt en helt annen forståelse av det norske kunstnerlivet. 

– Selv om arbeidet som kunstner til tider ikke har gitt mer enn knapper og glansbilder, så har GI vært en trygghet i bånn hele veien. Vi vet ikke hvor heldige vi er!

Med blikket fremover

I slike øyeblikk, når komiteen har vurdert en livslang karriere, er det lett å bli retrospektiv. Tross mimringen er Tyrmi likevel full av fremtidsvyer.

– Jeg kan ikke snu meg nå og begynne å se bakover. Jeg ble jo pensjonist i fjor, men hodet blir bare fullere og fullere av ideer – kanskje man blir sånn når man blir eldre.

Hun mener erfaringen og selvtilliten den fører med seg er en klar fordel i arbeidet. 

– Jeg har på en måte fått en annen ro og et annet skarpsyn, og en nysgjerrighet som drar meg videre. 

Nå legges det planer for alle de verkene som ikke fikk plass på Kunstnernes Hus, og hun er også med i konkurransen om å utsmykke det nye regjeringskvartalet. Men først skal stipendet og karrieren feires under den offisielle utdelingen på Norsk Billedhoggerforening 31. mai. 

– Vi er i Norge så priviligerte med slike ordninger, og når jeg får en tildeling som denne, blir jeg veldig stolt.