Frp og finkul­tur­bløffen 14.08.2024

Ordet «finkultur» er en konstruksjon Frp bruker flittig, for å sanke velgere som er misfornøyde med offentlig pengebruk. Det speiler på ingen måte virkeligheten i det norske kulturlivet i dag.

Frp lovpriser idretten som integreringsarena. Men i stedet for å hjelpe, setter partiet nå to gode integreringstiltak opp mot hverandre.

For den som er interessert i å gå argumentasjonen litt etter i sømmene, kan vi her tilby noen oppklaringer om Frps mytologiske «finkultur».

Du spør kanskje som Simen Velle gjorde i Dagsnytt 18 da han ble konfrontert med at kunsten også er viktig for de unge: Hva har barn som spiller i skolekorps med stipend til finkultur å gjøre? Svaret på dette er enkelt: Nesten alt. Kunstnere som mottar stipend, har gjerne mange nøkkelroller i det lokale kulturlivet der de bor. Mange av dagens listetopper, nasjonale og internasjonale, er evig takknemlige til sin «finkulturelle» sangpedagog. De er lærere i kulturskolen, opptrer i Den kulturelle skolesekken, har privattimer i tegning og piano, starter kunstnerfellesskap og skaffer til veie atelierplasser.

De er ofte ildsjeler som har en finger med i spillet i festivaler, spel og kulturelle reiselivssatsinger. Og noen ganger mottar de stipend for å kunne sette av tid til å bli enda bedre utøvere, ved å satse på egne prosjekter. Slik er kunstnerhverdagen – ingen har råd til eller behov for å skille mellom fin og ufin kunst.

Fjerner vi de statlige stipendene, rammer vi noen av de viktigste forbildene og hjelperne som kan rekruttere ungdom bort fra gata og inn i et mer meningsfylt fellesskap. En gang har stipendmottakeren selv stått bakerst i skolekorpset og drømt om en karriere innen musikken, og det er nettopp små og store stipender som gir tro og anledning til å gjøre hobbyen om til et yrke. Å ha eliteutøvere i kunsten fra Norge, skaper den samme stoltheten som eliteutøvere i idrett gjør.

Siden det å være kunstner er et lavlønnsyrke, er kunstnerstipendene – selv om de er få og henger høyt – med på å gjøre det mulig for hvem som helst å drømme om å bli forfatter, billedkunstner, fotograf eller danser i Norge i dag. Stipendene sikrer at ikke bare allerede økonomisk ressurssterke personer tør å satse på en karriere som eliteutøvere i kunstfeltet. Dette skaper bredde, representativitet og løfter opp forbilder fra mange klasser og kulturelle bakgrunner – nettopp det folk flest trenger for å tenke at kunsten og kulturlivet i Norge er noe relevant for dem, og ikke noe livsfjernt og unyttig.

Dessverre er Frp med sin retorikk med på å forsterke det sistnevnte.

Ingen er tjent med at en ungdom som kunne blomstret ved å få uttrykke seg kreativt, skremmes bort fra kulturlivet på grunn av voksnes uforstand.

Å bygge ned kunsten går på bekostning av folks valgfrihet, som vi trodde var en fanesak for Frp. Det kan ikke være slik at politikere skal bestemme på vegne av folket hva som er fint og stygt, godt og dårlig, og hva vi skal tilbringe tiden med å lese, se eller høre. Når Frp tar til orde for at kun den kunsten som er lønnsom skal ha livets rett, risikerer de å begrense valgfriheten vår drastisk. Vi kan bli nødt til å forholde oss til et mindre utvalg bestselgere når vi skal på kino, lese bøker, gå i gallerier eller på teater.

Dette er ikke en politikk som gagner folk flest – tvert imot vil den gjøre at færre finner noe i den norske kulturen som de kjenner seg igjen i, og identifiserer seg med. For et lite land og språkområde som Norge er støtte til kulturlivet nødvendig for å bygge en nasjonal identitet. I dag konkurrerer den på et globalt marked der kapitalsterke krefter står i førersetet.

Å sette tilskuddsordningene til det norske kulturlivet opp mot breddeidretten er derfor svært lite produktivt, hvis hovedmålet er bedre integrering.