Alle er altså tilsynelatende enige i at kunstnerne skal få skikkelig betalt når de stiller ut, og uten unntak når det er snakk om offentlig finansierte kunstinstitusjoner. Men det holder ikke kun med gode hensikter. De gode intensjonene og den overfladiske enigheten skjuler sannheten: Kunstnerne får for sjelden rimelig betalt for arbeidet de gjør, og for bruken av deres kunstverk.
Kunstnerorganisasjonene for det visuelle feltet har foretatt en omfattende kartlegging av vederlagsutbetalinger ved ulike visningssteder de siste årene som tydelig viser at avtalen om utstillingsvederlagsavtalen misligholdes. De som fyller institusjonene med innhold, må altså altfor ofte nøye seg med rosende ord og blomster etter at utstillingen har åpnet. Den forventede holdningen fra kunstneren – det selvdisiplinerende mantraet «tusen takk for muligheten til å stille ut, dette vil sikkert føre med seg mange nye muligheter» – representerer et dyptgående strukturelt problem, en vedvarende aksept for utnytting og en brist i systemet. Det er med andre ord et skrikende behov for solide strukturer og forpliktende kollektive avtaler som håndheves og følges.