– Det er fraværet av forhåndsdefinert nytteverdi eller formål som åpner opp for de rikeste refleksjonene og erfaringene 02.03.2022Leder

Fra lanseringsfesten for Billedkunst 1/22 på Youngs med Anette Trettebergstuen, Ruben Steinum og Stina Högkvist. Foto: NBK/Håvard Holmefjord

Årets første Billedkunst har ankommet, og utgaven har fått begrepet «dannelse» som omdreiningspunkt. I sin leder skriver Ruben Steinum om eget forhold til det svært flersidige begrepet, og hvordan mangelen på strengt definerte begreps- og forståelsesrammer kan ha kvaliteter i seg selv:

Idet jeg skulle formulere de første setningene til denne lederen, ble det klart for meg at jeg mangler en sikker forståelse av hva dannelse egentlig betyr. Min egen forståelse av ordet er preget av en tosidig spenning mellom begrepet på den ene siden, og en forestilling om den dannede på den andre. Jeg forstår dannelse som et ideal om en vedvarende sannhets- og innsiktssøken, mens den dannede er en slags arketype som kjennetegnes av en begrensende og kontrollerende væremåte som er fastlåst til en mekanisk moralisme.

De to forståelsene stammer fra samme ord, de er slik sett uløselig knyttet sammen, men de står likevel i sterk motsetning til hverandre. Jeg har både sansen for begrepet og kjenner lysten til å rive det ned på nøyaktig samme tid. Det virrer mellom å representere det utforskende i det ene øyeblikket og det stagnerte i det neste, og samme hvor mye jeg forsøker, får jeg det ikke til å stå stille.

– At det er uavklart, vaklende og patetisk, kan være et godt utgangspunkt for å fortsette å benytte dannelse som et begrep det er mulig å tenke med og mot.

Ambivalensen som her settes i spill, har noen likheter med trekk jeg kjenner igjen fra kunsten; potensialet for noe overskridende. Kunsten og dens grenseløshet står like fullt i en konstant fare for å bli redusert til et sett med strenge regler og begrensninger som må følges for å svare til sin posisjon og oppnå betegnelsen «kunst».

Etter å ha kladdet ned denne første impulsive forståelsen av ordet, skrollet jeg meg igjennom det som skulle vise seg å bli noen ufruktbare og late nettsøk, for å se om jeg kunne finne frem til «fasiten». Forsøkene på å lande begrepets mening, basert på det jeg hadde tilgjengelig i mitt eget hode og etter å ha lest fra et par Wikipedia-artikler, gjorde det klart at dette ikke er noe jeg kommer til å bli ferdig med i denne lederen. Til min frustrasjon og lettelse.

Unytte

Jeg har tidligere sagt et kunsten bidrar til å synliggjøre verden i oss og rundt oss, og jeg tror at dannelsen kan inneha noen av de samme egenskapene. For å ivareta dette overordnede potensialet tror jeg vi er tjent med å insistere på det «unyttige» ved dannelse og kunsten.

Det er selvsagt at både kunst og dannelse kan nyttiggjøres – den kan sikkert brukes til nesten alt – og blir ikke sjelden brukt både pedagogisk og terapeutisk, økonomisk og politisk. Men til tross for at kunst og dannelse åpenbart kan ha en funksjon, så er det fraværet av forhåndsdefinert nytteverdi eller formål som åpner opp for de rikeste refleksjonene og erfaringene.

Dette forsøket på å nærme meg dannelsen har nok resultert i noe som tidvis ligner på en ordsalat. Det får så være. At det er uavklart, vaklende og patetisk, kan være et godt utgangspunkt for å fortsette å benytte dannelse som et begrep det er mulig å tenke med og mot.

Jeg gleder meg til å lese de forskjellige inngangene til dette temaet, og å følge med på hvilke veier tekstene vil ta i år. Det er nok en overhengende fare for at det jeg har skrevet her, er noe som jeg ikke vil være enig i senere. Det får så være, det også – det jeg skriver i denne spalten, vil uansett kunne innlemmes som ett av de mange og gjentagende forsøkene som utgjør den pågående dannelsen, som en ventil mot skråsikkerhetens tyranni.

 

Ruben Steinum,
styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK)