I flere debattinnlegg har Vebjørn Sand i sterke ordelag gjentatt samme feilaktige informasjon om Bildende Kunstnere Hjelpefond (BKH) – forvaltningsorganet for kunstavgiften. En burde kunne forvente at Sand leser litt om denne avgiften – som han insisterer på å kalle en skatt, før han skyter i vei og beskylder kollegaer for løgn.
Kunstavgiften er hjemlet i en egen lov, og omfatter all offentlig omsetning av kunstverk med salgspris over 2 000 kroner. Det kommer klart fram av lovteksten at avgiften skal legges til salgsprisen slik at det er kjøperen som betaler denne. På BKHs nettsider kan man lese at hjelpefondet blant annet gir behovsprøvd støtte til eldre kunstnere med lav inntekt. Det står også at tilskudd tildeles uavhengig av organisasjonsmedlemskap. Fondets årsmeldinger med talloversikt over de ulike ordningene er tilgjengelige i et arkiv. Det er et enkelt regnestykke å komme fram til at over halvparten av midlene fondet disponerer hvert år går til de behovsprøvde ordningene. Her er det på sin plass å nevne at de fleste kunstnere har få eller ingen muligheter til pensjonssparing, og at selv etter et langt og aktivt yrkesliv ender mange billedkunstnere opp som minstepensjonister.
Sands bekymringsmelding tilbakevises av kultur- og likestillingsministeren, som sier at hun tvert imot opplever «at de kollektive, søkbare ordningene er tuftet på klare kriterier, og fagfellevurdering står sterkt og nyter stor tillit blant majoriteten av norske kunstnere.» At det finnes unntak der kunstnere havner i en situasjon der de skylder avgift, er ikke en grunn til å skrote en innarbeidet ordning som hvert år gir tilskudd til hundrevis av eldre kunstnere med lav pensjon.