Året 2020: Norsk kulturekkokammer 17.12.2020Leder

Ruben Steinum. Foto: Jannik Abel.

Høstens statsbudsjett kom med en seier for kunstnerne, men også med en overraskende strukturell endring av Kulturrådet som viser nødvendigheten av en større samtale om prinsipielle spørsmål om hvordan kulturpolitikken innrettes.

Da statsbudsjettet ble lagt frem 7. oktober, var de første timene preget av lettelse og glede fordi det var kommet på plass tiltak rettet direkte mot kunstnere: 100 millioner kroner bevilget midlertidige koronastipender til alle kunstnergrupper. Det er en stor seier for kunstnerne, og det kommer som et resultat av kunstnerorganisasjonenes fokuserte arbeid. Disse arbeidsstipendene vil gi kunstnerne bedre vilkår for sitt virke i den ekstraordinære situasjonen vi fortsatt står i.

Det må riktignok presiseres at disse stipendene burde vært permanente. Det er kun ti prosent av søkerne som tildeles statlige stipender (ifølge «Kulturrådets årsrapport 2018»), og Statens kunstnerstipend melder hvert år om at det er langt flere kvalifiserte søkere enn tilgjengelige hjemler. Lederen for utvalget for Statens kunstnerstipend uttalte i forbindelse med annonseringen av tildelingene for 2019 at: «Dersom vi skal følge opp Kulturmeldingens mål om å sikre kunst av ypperste kvalitet er en styrking av stipender til kunstnerne det mest effektive tiltaket.» Til sammenlikning er tildelingsprosenten for søkerne til Kulturfondet på 39 prosent. Statens kunstnerstipend har rett og slett den desidert laveste tildelingsprosenten, og det er et sterkt behov for at denne tildelingsprosenten økes kraftig. Dette er en sentral sak for Norske Billedkunstnere (NBK), og målet må være at alle profesjonelle kunstnere skal ha en reell mulighet til å få stipend. Skal vi komme dit, bør tildelingsprosenten ligge på minst 25 prosent.

Samtidig kan vi konstatere at kunstnerne heller ikke med dette budsjettet kan forvente å få skikkelig betalt for sitt arbeid når de lager utstillinger og viser kunsten for publikum ved offentlige finansierte visningssteder. På den ene siden kan vi lese at honorarordningen står stille på 6 millioner kroner, slik den har gjort siden 2016. Samtidig kommer det ingen signaler om reforhandling av utstillingsvederlagsavtalen. Det er nedslående. Spesielt med tanke på hvor omfattende misligholdet av utstillingsvederlagsavtalen er, og hvor mange ganger vi har bedt om reforhandling av avtalen. En reforhandlet avtale om utstillingsvederlag og betaling til kunstnere er vår øverste prioritet.

Årets overraskelse

Under dekke av å være en opprydning foreslås det i statsbudsjettet også en rekke endringer som vil forandre hvordan kulturpolitikken innrettes. For det første vil alle de små og mellomstore institusjonene som tidligere mottok driftstilskudd fra Norsk Kulturfond, nå flyttes over til departementet med administrativ oppfølging fra Kulturrådet. Politikerne vil få myndighet til å bestemme størrelsen på de enkelte bevilgningene, og dermed blir fagfellevurderingen i transparente systemer med jevnlig utskiftning, borte. Institusjonene er ikke samstemte i sin reaksjon på denne endringen, og det diskuteres om endringen er til fordel eller ulempe for de berørte institusjonene. Noen av de sentrale spørsmålene her er knyttet til hvilke kriterier de nå skal vurderes ut fra, hvordan prinsippet om en armlengdes avstand vil påvirkes, og hvorvidt endringen egentlig vil bidra til likebehandling og større grad av stabilitet for institusjonen.

Det er ikke bare institusjonene og visningsstedene som er flyttet. Både Office for Contemporary Art Norway (OCA) og alle de andre organisasjonene som utgjør Norwegian Arts Abroad (NAA), som jobber med internasjonalisering av norsk kunst, vil nå bli underlagt Kulturrådet. Organisasjonene i NAA er til forskjell fra visningsstedene unisont kritiske til endringene og skriver i sitt høringssvar at «uavhengighet, armlengdes avstand og maktspredning er forutsetninger for et sunt norsk kulturliv. Ved å plassere disse fem NAA-organisasjonene under [Kulturrådet] sentraliserer man vesentlig makt i en allerede meget stor og mektig institusjon.»

Uavhengig av hva man mener er den beste løsningen, så vitner den tilnærmet unisone reaksjonen på «overraskelsen» om at det her var snakk om en beslutning hvor de berørte partene ikke får delta. Derfor må vi snakke om flere nærliggende kulturpolitiske prinsipper.

Ledelsen i Kulturrådet. Foto: Ilja Hendel

Endring av Kulturrådet – mangel på transparente prosesser og faglig forankring

Ønsket om å rydde i enkelte poster har riktignok blitt diskutert i flere kulturfelt, noe som også rådsleder Lars Petter Hagen bekrefter. På billedkunstfeltet har NBK tatt til orde for at kulturpolitisk begrunnede tiltak som for eksempel nettverksorganisasjonen Kunstsentrene i Norge, ikke bør vurderes ut fra de kunstfaglige premissene i Kulturfondet.

Men endringen er foretatt uten noen transparent prosess, og uten en tydelig forankret og vedtatt plan. Det kan virke som om samtalen har blitt ført i et ekkokammer. Det er ikke like klart hvilke konkrete konsekvenser endringen vil få på alle områder, men mangelen på åpenhet gjør at forslaget til endringer skaper uro i feltet. Når selv ikke lederen for rådet, Hagen, ble konsultert før ryddeaksjonen, så er det hele klart kritikkverdig.

Det svekker tilliten til sentrale institusjoner som Kulturrådet når såpass gjennomgripende endringer gjennomføres uten dialog med fagfeltene og uten at det forelå en kjent og forankret plan. Det foreligger, som jeg er kjent med, ingen vurdering av hvordan endringen vil påvirke prinsippet om en armlengdes avstand eller hvordan det vil fungere ut fra et maktspredningsperspektiv.

Kunstfaglig vurdering og definisjonsmakt – armlengdes avstand

I statsbudsjettet blir det argumentert kort for at endringen for visningsstedene er gjort for å oppnå likebehandling mellom institusjonene. Det er viktig at sammenlignbare institusjoner likebehandles. Men det er samtidig behov for å vurdere hvorvidt endringen går på bekostning av andre kulturpolitiske prinsipper som bidrar til tillit blant aktørene på kunstfeltet. Det handler først og fremst om behovet for transparente endringsprosesser, som vi allerede har vært inne på, men også en tydeligere vurdering av hvilke konsekvenser endringen får for prinsippet om en armlengdes avstand.

«Det legges opp til at Norsk kulturråd får ansvaret for den administrative behandlingen av søknader og utbetalinger av tilskudd. Det vil fortsatt være Stortinget som endelig fastsetter størrelsesnivået på tilskuddene», står det i statsbudsjettet. Beslutningsmyndigheten og den kunstfaglige definisjonsmakten plasseres altså hos politikerne, med byråkratiet som nærmeste samtalepartner. Det vil ikke lenger være kunstfaglige utvalg bestående av fagfeller som skiftes ut med jevne mellomrom, som foretar vurderingen: «Det er en fare for at institusjonene i større grad vil orientere seg etter politiske ønsker i sin programmering eller aktivitet, i stedet for det kunstfaglige.» Jeg uttalte dette til Klassekampen 10. oktober, og advarte samtidig mot endringen ut ifra et prinsipielt standpunkt.

Statssekretær Gunhild Berge Stang (V) uttalte i samme sak at institusjonene skal ha en «bredere vurdering enn den rent kunst- og kulturfaglige.» Hva denne vurderingen skal baseres på, sies det foreløpig ingenting om. Endringen kan forsterke en tendens som går i retning av «omtenksom» politisk styring mot ønsket fokus på miljøspørsmål, regionalpolitikk og mangfoldstiltak, som det stort sett er tverrpolitisk enighet om. I en slik situasjon bør vi være oppmerksomme på at kunsten ikke ender med å være et instrument for andre politiske saker.

Selv om endringen kan vise seg å være bra for enkelte institusjoner, så er den ikke nødvendigvis uproblematisk for kunsten. Endringen kan potensielt slå negativt ut, og skape usikkerhet for enkelte institusjonene ved skifter av regjering og påfølgende endringer av vilkårene om hva politikerne mener er «bra kunst». Dette er perspektiver som må belyses før denne typen endringer foretas.

Dette er også, mener jeg, noe som også institusjonene bør innta en tydeligere holdning til.

Det er her en armlengdes avstand blir viktig. Dette prinsippet er velkjent i norsk kulturpolitikk og uttrykker en idé om at kunsten mister sin autonomi hvis den blir instrumentell. Det innebærer at politikk og kunst skal skilles fra hverandre, og at politiske beslutninger ikke skal utfordre kunstens autonomi ved å blande seg direkte inn i kunstneriske beslutninger. Prinsippet er like kjent som paradokset knyttet til at lengden på armen kan strekkes. Uenigheten kommer tydeligst til syne når vilkårene for å få støtte utfordrer muligheten til å definere den kunstneriske programmeringen på fritt grunnlag.

Konklusjon

Det er fullt mulig å tenke seg at de foreslåtte endringene kan føre til et tettere samspill mellom flere av institusjonene som er berørt av endringene og politikerne som bevilger tilskudd. Jeg har hørt det bli argumentert for at endringen vil forankre kunstpolitikken og føre til at lokale politikere blir bedre kjent med kunstfeltet.

En bredere forankring av kunst- og kulturpolitikken vil være et gode, men det kan også føre med seg politikere som vil legge sine særlige preferanser til grunn for tilskuddene.  Det vil potensielt føre til bedring av vilkårene for noen utvalgte institusjoner, samtidig som andre institusjoner som velger å vise kunst som ikke faller i smak hos den enkelte politikeren, kuttes. En slik situasjon kan vise seg å være dårlig nytt for den kunstneriske ytringsfrihet

Den kunstneriske vurderingen må legges til grunn, og den bør forankres i strukturer som sikrer tillitsbyggende maktspredning. Dette bør skje ved at nettopp de faglige vurderingene foretas av fagfeller som skiftes ut med jevne mellomrom. Dette skal heller ikke være til hinder for at det også fører til langsiktig og stabil støtte for institusjonene som det er snakk om.

Det sentrale spørsmålet som står igjen, må være: Hvor delaktig kan vi på kulturfeltet forvente å være når kulturpolitikk skapes? Og herunder: Hvilke forankringer kan vi forvente at skal være på plass før endringer foretas?

Det klare svaret er at kunstnere og de øvrige delene av kunstfeltet alltid skal være med for å dele av våre innsikter og vår kunnskap, samt at strukturelle endringer må forankres i transparente prosesser – det er vi fullstendig avhengige av for å bygge tillit mellom kulturforvaltningen og kulturfeltet. Graden av overraskelse i forbindelse med årsbudsjettet tyder på at begge deler var utelatt. Men denne prosessen er det ikke for sent å påvirke og jobbe med nå. Det gjelder blant annet det tydelige behovet for en utviklingsplan for institusjonene på det visuelle kunstfeltet. I en slik plan bør finansieringsbehovet til institusjonen belyses og sees i sammenheng med kunstneres arbeidsvilkår og utstillingsøkonomi. Det bør også trekkes opp tydeligere skillelinjer mellom hva som skal være kunstfaglig vurdert, og hva som er kulturpolitisk begrunnede tiltak. Og sist, men ikke minst må den adressere vilkårene for den frie kunsten, og hvordan prinsippet om en armlengdes avstand skal ivaretas for så vel institusjonene som for kunstnerne som fyller institusjonene med innhold.

Framtiden!

Teksten er publisert i Billedkunst #4 2020.