Gjennom et presseskriv offentliggjorde Nasjonalmuseet nylig et nytt samarbeid med private givere, et tiårig performance-program skal finansieres av Lise M. Stolt-Nielsen og «hennes barn». Etter denne underlige formuleringen, fremkommer det ikke hvem «barna» er, eller på hvilken måte de er involvert.
Den nye sponsoravtalen har allerede skapt uro i kunstfeltet. Forrige gang Nasjonalmuseet inngikk et samarbeid med en av Norges rikeste familier, rokket museet nemlig ved sin faglige integritet. Åpner Nasjonalmuseet igjen for at en rederfamilie kan kjøpe seg innflytelse?
I 2019 inngikk Nasjonalmuseet en avtale i hundremillionersklassen med Fredriksen Family Art Company. Ifølge daværende direktør Karin Hindsbo, fikk museet mulighet til å vise kunst fra «øverste internasjonale hylle». Til gjengjeld bistår museet med å bygge opp denne privateide samlingen, tilbyr konservering i toppklasse og stiller ut kunsten i et eget rom som bærer Fredriksen-navnet. I praksis skjer også en verdiøkning av familiens samling. Statusen som følger med en tilknytning til Nasjonalmuseet er heller ikke ubetydelig.
Samme år som avtalen ble inngått, ble spørsmålet om private aktører blir premissleverandører for historieskrivingen reist i rapporten Å samla kunst. Det er i så fall alvorlig. Bakgrunnen for rapporten, som beskrev det forfatteren Jorunn Veiteberg kalte en «innkjøpskrise» ved norske kunstmuseer, var Kulturdepartementets ønske om en kartlegging av hvordan museene bygger kunstsamlingene sine.