Åpner Nasjonalmuseet for at en ny rederfamilie kan kjøpe seg innflytelse? 27.06.2024 No category

Foto: Iwan Baan.

«Nasjonalmuseet forvalter kulturarven vår, vårt felles eie. Vi må kunne stole på at samfunnsoppdraget utføres uten påvirkning fra private interesser.»

Gjennom et presseskriv offentliggjorde Nasjonalmuseet nylig et nytt samarbeid med private givere, et tiårig performance-program skal finansieres av Lise M. Stolt-Nielsen og «hennes barn». Etter denne underlige formuleringen, fremkommer det ikke hvem «barna» er, eller på hvilken måte de er involvert. 

Den nye sponsoravtalen har allerede skapt uro i kunstfeltet. Forrige gang Nasjonalmuseet inngikk et samarbeid med en av Norges rikeste familier, rokket museet nemlig ved sin faglige integritet. Åpner Nasjonalmuseet igjen for at en rederfamilie kan kjøpe seg innflytelse? 

I 2019 inngikk Nasjonalmuseet en avtale i hundremillionersklassen med Fredriksen Family Art Company. Ifølge daværende direktør Karin Hindsbo, fikk museet mulighet til å vise kunst fra «øverste internasjonale hylle». Til gjengjeld bistår museet med å bygge opp denne privateide samlingen, tilbyr konservering i toppklasse og stiller ut kunsten i et eget rom som bærer Fredriksen-navnet. I praksis skjer også en verdiøkning av familiens samling. Statusen som følger med en tilknytning til Nasjonalmuseet er heller ikke ubetydelig.

Samme år som avtalen ble inngått, ble spørsmålet om private aktører blir premissleverandører for historieskrivingen reist i rapporten Å samla kunst. Det er i så fall alvorlig. Bakgrunnen for rapporten, som beskrev det forfatteren Jorunn Veiteberg kalte en «innkjøpskrise» ved norske kunstmuseer, var Kulturdepartementets ønske om en kartlegging av hvordan museene bygger kunstsamlingene sine. 

Definisjonsmakten som ble gitt til Fredriksen-familien ved å få vise sine egen samling i et et rom prydet med eget navn, bryter i beste fall med vår norske tradisjon om et likhetsprinsipp.

Publikum forventer ikke å komme inn i et rom med en rik families private kunstsamling når de besøker et statlig finansiert museum. De forventer en nøye kuratert samling, våre nasjonale kunstskatter. 

Nasjonalmuseet forvalter kulturarven vår, vårt felles eie. Vi må kunne stole på at samfunnsoppdraget utføres uten påvirkning fra private interesser. Armlengdesprinsippet gjelder ved offentlige bevilgninger til kunstfeltet; det skal være en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. Politikerne skal ikke utfordre kunstens autonomi. Her er grensene tydelige. 

Norske Billedkunstnere (NBK) var kritisk til Fredriksen-samarbeidet. Det dreide seg ikke om «skepsis til privat finansiering hos kulturinstitusjoner», slik daværende direktør Karin Hindsbo hevdet, men nettopp tilliten til at museet gjør sine valg basert på faglig grunnlag. Ikke minst handler det om ansvarliggjøring av en av våre største statlige kulturinstitusjoner – ledelsen må kunne redegjøre for etiske avveininger. Fredriksen-familiens forretningsaktivitet i krigs- og konfliktområder var allerede godt kjent. Det bør heller ikke være likegyldig hvor pengene kommer fra.

Geir Egil Bergjord. Foto: Jannik Abel.
Kunstfaglige valg skal ikke skje med kun et håndledds avstand til private aktører.

I dette nye samarbeidet skal performance-kunstnere velges etter innspill fra en rådgivende komité der Nasjonalmuseet velger majoriteten av medlemmene. Stolt-Nielsen-familien kan velge medlemmer og delta i møter, med observatørstatus. For kunstfeltet er det riktignok tydelig at Stolt-Nielsen-familien har valgt et solid medlem med faglig tyngde til den rådgivende komiteen. Men hvordan vurderer Nasjonalmuseet det prinsipielt problematiske ved at en privat aktør blir gitt muligheten til å velge medlem til et museumsorgan?

Nasjonalmuseet har et særlig ansvar for at kunstsamlingen er representativ og speiler mangfoldet av kunstneriske praksiser, og må sikre at de kan ta frie og profesjonelle valg i alle deler av arbeidet. 

Norsk ICOM og Norges museumsforbund har bedt om tydeligere etiske retningslinjer for de norske museene. Forventninger fra politisk hold om økning av egeninntjening vil fortsette, og forsterker behovet for å diskutere etiske utfordringer. Det er «grunnleggende viktig» å forankre prinsippet om armlengdes avstand i alle ledd, på alle nivåer og overfor eksterne samarbeidspartnere. 

Gitt den berettigede kritikken av Fredriksen-samarbeidet, ville det være klokt av museumsledelsen å offentliggjøre hvilke vurderinger som ligger til grunn for denne avtalen. Har Nasjonalmuseet retningslinjer for samarbeid med private aktører? For museet som mottar den største statlige bevilgningen på feltet, bør det være et krav at disse tilgjengeliggjøres. 

 

Kronikken er signert styreleder Geir Egil Bergjord, og var trykket i Klassekampen 27. juni 2024.