Åpent julebrev fra Norske Billedkunstnere 19.12.2018Fra styreleder

A K Dolven sitt kunstneriske bidrag til kampanjen #utstillingsavtalen.

Kjære politikere, fra samtlige partier. Kjære embetsverk, ledere og kulturbyråkrater i offentlige etater, seksjoner og avdelinger innen kultur. Kjære ledere og ansatte ved visningssteder for kunst.

De siste årene har vi fått flere utredninger og undersøkelser som tegner et tydelig bilde av kunstfeltets posisjon i kulturpolitikken og kunstner- nes rolle og forutsetninger i virket. De mest sentrale dokumentene er Stortingsmelding for visuell kunst fra 2012, dernest Kulturutredningen 2014 og til sist kunstnerøkonomiutredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» fra 2015. Det har vært mye informasjon, men det er likevel ikke sikkert at fakta og funn er kjent blant alle de som til daglig tar større eller mindre avgjørelser som bidrar til å sette betingelsene kunstnerne arbeider under. Jeg håper dette brevet kan bidra til å gi et vurderingsgrunnlag.

Situasjonen i dag

Å sikre bærekraftige arbeidsplasser er et politisk mål for samtlige partier – også innen kultursektoren, som er i vekst. Kunstnernes skapende virke legger grunnlaget for sysselsettingen i kultursektoren og sekundært i andre næringer, som turistnæringen. Publikum går på utstilling som aldri før. Som Enger-utvalget og nevnte kunstnerutredning stadfester, får ikke kunstnerne nok igjen økonomisk for de verdiene de skaper i samfunnet. Vigdis Moe Skarstein sier det slik i «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» (s. 18): «Kulturutredningen 2014 påviste at mens scenekunst, musikk samt museum og kulturvern har hatt store økninger i bevilgninger etter 2005, har kunstnerformål og området for billedkunst, kunsthåndverk og offentlig rom hatt svakere økning. […] Med andre ord, kunstnerne har relativt sett kommet dobbelt dårlig ut når det gjelder offentlige bevilgninger: både direkte fordi fokus ikke har vært på kunstproduksjon og fordi de institusjonene som skal være arenaer for fri kunstnerisk virksomhet har brukt midlene til annet enn å legge til rette for å skape kunst.»

 

Det har vært mye informasjon, men det er likevel ikke sikkert at fakta og funn er kjent blant alle de som til daglig tar større eller mindre avgjørelser som bidrar til å sette betingelsene kunstnerne arbeider under.

Siden tallmaterialet ble kjent har Norske Billedkunstnere (NBK) intensivert arbeidet for utstillingsøkonomien på nasjonalt og regionalt nivå gjennom våre 14 distriktsorganisasjoner. Målet er å bedre kunstnerøkonomien generelt, men særlig innføring av utstillingshonorar har vært et fokusområde, slik at institusjonsøkonomien kan henge bedre sammen med kunstnerøkonomien.

Inntekter fra kunstnerisk virke gikk ned ti prosent mellom 2006 og 2013, i samme periode hvor resten av befolkningen økte sine inntekter med 23 prosent. Denne utviklingen må vi snu sammen.

Det største problemet er at selv ikke suksess og høy aktivitet ved prestisjetunge visningssteder fører med seg inntekter som gir bærekraft i våre enkeltpersonforetak. Det resulterer imidlertid i store utgifter, for det er kostbart og tidkrevende å lage kunst. Tidlig i 2015 kunne kunstnerundersøkelsen slå fast at billedkunstnere i gjennomsnitt tjener 89 000 kroner i året på sitt kunstneriske virke. For å kunne kompensere har kunstnerne flyttet tidsbruken over på kunstnerisk tilknyttet arbeid (eksempelvis som lærere eller formidlere) eller ikke-kunstnerisk arbeid, som likevel tilsammen utgjør en gjennomsnittlig lav inntekt. Altså bruker kunstnerne mindre tid i atelieret til å skape kunst.

Så hva er det vi trenger?

 

Det største problemet er at selv ikke suksess og høy aktivitet ved prestisjetunge visningssteder fører med seg inntekter som gir bærekraft i våre enkeltpersonforetak.

Utstillingshonorar

Vi trenger en bredere debatt rundt løsningen med innføring av friske midler til utstillingshonorar. De fleste som går på utstilling kommer for å se kunst – ikke kjøpe kunst. Så vi snakker her primært om formidlingsarenaer, ikke salgsarenaer. Publikum får en kunstopplevelse, de ansatte på visningsstedet får lønn for formidlingsarbeidet, mens kunstneren bærer kostnaden med produksjon og arbeid med utstillingen, uten å få betalt.

Alle partiene ønsket det statlige pilotprosjektet for utstillingshonorar velkommen i 2014, som hittil har inkludert 24 statlig støttede visningssteder. De visuelle kunstnerorganisasjonene anser ordningen med utstillingshonorar som den viktigste reformen for å bedre kunstnernes inntekter siden 70-tallet. Dette gjelder imidlertid kun om honorarordningen trappes opp betraktelig og omfatter alle statlige visningssteder. Innføring av en permanent ordning vil tjene som et godt forbilde for en liknende ordning for visningssteder som får sin finansiering fra fylke/region og kommune.

Den etterlengtede reformen kunne ha begynt å rette opp i alvorlige strukturelle skjevheter. Skal du bli en anerkjent og etablert kunstner, er det ikke et alternativ å si nei til et museum eller kunsthall hvis du får mulighet til å stille ut. Sammen med innkjøp til samlinger, salg og andre kunstoppdrag er det utstillinger som bygger karrieren. I frykt for å virke vanskelige er kunstnerne beskjedne når det kommer til forhandlinger. Vi trenger derfor også gode sikringsmekanismer som sørger for at kunstnerne får det de har krav på og at det er en egen pott å forhandle om.

De fleste som går på utstilling kommer for å se kunst – ikke kjøpe kunst. Så vi snakker her primært om formidlingsarenaer, ikke salgsarenaer.

Utstillingsvederlag

Utstillingsvederlaget er en egen godtgjøring til billedkunstnere og kunsthåndverkere for framvisning av verk i kunstnerens eie, samt en kompensasjon for at kunstneren ikke selv disponerer verket i utstillingsperioden. Det er et stort behov for å modernisere og effektivisere ordningen. Siden 2015 har vi kartlagt hvordan ordningen fungerer og avdekket at oppfølgingen av avtalen ikke er tilfredsstillende; kunstnere får ikke vederlaget de har krav på. I tillegg er ordningen lite transparent og fungerer dårlig for nye kunstformer og i et likelønnsperspektiv. Kunstnerorganisasjonene er overbevist om at kanalisering av vederlaget gjennom en forvalterorganisasjon vil være den beste løsningen for å få en godt fungerende ordning.

Kombinert vil reformen for utstillingshonorar, reforhandling av utstillingsvederlags- avtalen og bidrag til produksjonsutgifter danne grunnlag for å sikre visuelle kunstnere bedre inntekter fra utstillingsvirksomhet.


Representasjon av kunstnere i komiteer, råd og utvalg

Jeg vil også slå et slag for å gjenopplive bevisstheten om hvilken verdi kunstnerisk kompetanse utgjør i komiteer, råd og utvalg i kommuner, fylker og i innkjøpskomiteer i museene.

NBK mener det er viktig å ha kunstnerne med i komiteen, fordi de utgjør en annen kompe- tanse enn hva museets egne fagfolk besitter. En ideell innkjøpskomité bør følge en struktur som utgjør en størst mulig bredde i den kunstfaglige kompetansen. Kuratorene har den teoretiske innfallsvinkelen, kunsthistorikerne har det historiske perspektivet. Kunstneren er utdannet i det praktiske skapende virke og vurderer kunst fra et annet ståsted. Kunstnerne besitter en unik førstehånds- erfaring med kunstneriske prosesser som er viktig
å ha med seg når kunstfaglig skjønn utøves. Vi ser også andre tendenser hvor kunstnerne mister innflytelse. Det viser seg som i prosessen i Oslo kommune som var oppe til debatt i Morgenbladet nylig (3). Byrådet forsøker å fjerne kunstnernes rolle i dagens ordning med forvaltning av byens kunst- ordning, og overføre den til deres egne byråkrater. Dette svekker perspektivet nålevende kunstnere tilfører når kunstnerisk skjønn utøves.

Kunstnerne har også mistet innflytelse i ledelsen av KORO – Kunst i offentlige rom gjennom nedleggelsen av styret, uten at det har kommet noen form for erstatning. Det har gitt direktøren og ansatte i KORO mer makt. NBK er i dialog med direktør Svein Bjørkås for å se på muligheter for å få tilbake et organ med kunstnerrepresentasjon, som kan bidra til å legge den overordnede strategien for KORO og bedre premissene for kunst i offentlige rom.

I våre dager er kunsten og frie ytringer viktigere enn noen gang.

Kunstnerstipend

En lønnsreform for de statlige kunstnerstipendene er i mål, og det gjenstår nå kun en forskriftsendring for å sikre nivået som skal ligge på 50 prosent av en gjennomsnittlig heltidsinntekt – som i år tilsvarer 268 222 kroner. Tiden er inne for å øke den lave tildelingsprosenten av stipend på like over ti prosent, med hundre nye hjemler for alle kunstnergrupper. Vi ønsker velkommen opprettelsen av nye stipend og en økning til samme nivå også for kommunale eller regionale arbeidsstipend og med en lønnsvekstmekanisme, slik at nivået følger utviklingen ellers i samfunnet.

Ønsker for 2019

Manglende inntjening er et demokratisk problem fordi samfunnet mister viktige stemmer i kunsten, både fordi profesjonelle kunstnere må gi opp å forsørge seg selv og at endel ikke tør velge kunstneryrket i utgangspunktet. Kunstnernes lave inntekter blir et hinder for et rikt ytringsmangfold.

Skapende kunstnere vil gå egne veier. Kunstnerne er ofte individualister, men har samtidig en særlig finstemt sensibilitet overfor det samfunnet, naturen, byen og de fellesskapene de lever i. I våre dager er kunsten og frie ytringer viktigere enn noen gang.

Et kunstnerløft nå!

Vårt ønske for 2019 – året Kunstnermeldingen skrives av regjeringen, med kulturminister Trine Skei Grande (V) i spissen, og konklusjonene fra Kulturmeldingen skal iverksettes – er at de nålevende kunstnerne får et skikkelig økonomisk løft både lokalt, regionalt og nasjonalt, sikres bedre sosiale rettigheter og er representert med sin spesialkompetanse der kunstfaglig skjønn utøves og strategier for kunst utvikles.

Ta gjerne kontakt med oss om du har spørsmål rundt innføring av honorar, eller prioritering av dette i budsjettet for neste år. Vi trenger et kunstnerløft nå!

Riktig god jul og godt nyttår!

Hilde Tørdal