– Ikke minst føles dette som en stor anerkjennelse, ettersom jeg tror jeg kanskje er Norges største fan av Høstutstillingen. Dette formatet med fri innsendelse og fagfellevurdering, som med sin sterke formidling er så åpent for publikum, er noe som vi kunstnere må verne om.
Ihle ble tildelt Høstutstillingsprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond under Høstutstillingens åpningsseremoni fredag kveld. Hun får 200 000 kroner.
Dette formatet med fri innsendelse og fagfellevurdering, som med sin sterke formidling er så åpent for publikum, er noe som vi kunstnere må verne om.
Pauser av spytt og melk, kropper av vann (2023) er et fysisk verk som tar hele rommet, både som installasjon, men også i kraft av det arbeidet som er gjort. Temaet er knyttet til den spesifikke livssituasjonen kunstneren befant seg i, og arbeidet vokste rett ut fra dette – som småbarnsmor til en tre måneder gammel baby, der alt arbeidet med skulpturene ble gjort i pausene mellom amming, og de andre realitetene som denne situasjonen førte med seg: Hvem er sliten? Hvem er sulten? Og når skal vi være sammen?
– Da jeg skulle jobbe med trestokkene som inngår i installasjonen, bestemte jeg meg for å lære om treet, disse eikestokkene, og se hva de kunne lære meg noe om begrepet time management. Jeg hadde lyst til å bli kjent med døgnet i et annet perspektiv enn gjennom klokketiden som jobben gjerne styres etter. Jeg lærte om eiken, om hvordan dens liv kan deles inn; 300 år som levende, 300 år som døende, og 300 år som død. Jeg lærte om hvordan 500 arter kan leve sammen med én eik i løpet av disse tre periodene, sier Ihle.
– Jeg liker å tenke på hvordan et dødt tre fremdeles er en bolig, og av nytteverdi for andre arter. Det er som at treet selv stiller spørsmål om hva det vil si å være produktiv. I stedet for å tenke på arbeidstider som noe som styres av en klokke, tenkte jeg på arbeid og hvile som sykluser. Parallelt som jeg jobbet med treet, var ungen min mellom tre og fem måneder, og jeg – i min ammende kropp– kjente et sterkt kroppslig slektskap til eiken. Syklusene jeg befant meg i kunne deles opp i omsorg både for arbeidet mitt, ungen min og meg selv. Sage, amme, hvile, være sammen.
Temaet er knyttet til den spesifikke livssituasjonen kunstneren befant seg i, og arbeidet vokste rett ut fra dette – som småbarnsmor til en tre måneder gammel baby, der alt arbeidet med skulpturene ble gjort i pausene mellom amming, og de andre realitetene som denne situasjonen førte med seg: Hvem er sliten? Hvem er sulten? Og når skal vi være sammen?
Kort vei mellom livet og verket
«Det er kort vei mellom livet og selve verket, men om vi løfter øynene så omhandler verket like mye morsrollen, kvinnekamp, kunstnerrollen og kvinnehelse», heter det i juryens begrunnelse.
«Anna Ihle har arbeidet fram et verk som er rått, som lukter av spon, svette, eikestøv og morsmelk. Sjiraffen Sophies ben som gjemmer seg under sponen speiles i de store treskulpturene som tar hele direksjonsrommet, utformet med motorsag og andre verktøyer, med grove spor i treet, både lekent, kraftfullt og kroppslig.»
Høstutstillingsprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) har som formål å synliggjøre Høstutstillingens betydning for norsk samtidskunst, og å løfte frem verk som utmerker seg med særlige kvaliteter. Prisen tildeles kunstneren med verket som juryen finner mest betydningsfullt på årets utstilling. BKH fremmer ny kunstproduksjon i Norge gjennom innkreving og fordeling av midlene fra kunstavgiften. Prisbeløpet for 2023 er 200 000 kroner, og årets jury består av Renate Rivedal, Stefan Schrøder og Marius Moldvær.
