«Alt raseriet i kommentarfelt og innbokser er fascinerende og noe av grunnen til at jeg produserte det irriterende baby-lykketrollet som sto i veien for resten av utstillingen, slik nett-troll kan stå i veien for saklig debatt» 19.12.2018

Det startet som en motreaksjon til en ofte fargeløs skulpturtradisjon. Hun ville også utforske «abjekte» materialer og sammenstillinger. Det abjekte i kunsten er det som befinner seg mellom objekt og subjekt. Ofte kan det være kroppslige elementer. En finner det igjen i den bulgarsk-franske lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristevas teori om den avskyfylte bortstøtingen fra det vegetative forholdet til morskroppen. I prosessen er avkommet i et identitetisk grenseland.

– En av mine tidlige installasjoner bestod av en menneskestor, rosa kake med en ring av antropomorfe dyreskulpturer med menneskehår rundt. En annen, fra 2009, var et stort, rosa monster som angrep en selvbygget «garasje», hvor en hybrid av pappas motorsykkel surret i bacon og en menneskelig gris med ekte griseører sto parkert. Det var nok den ambivalente rosafargen som lokket meg nærmere inn i leketøysindustrien – de kunstige skillene mellom kjønn og barne-og voksenverden som stadig bekreftes der, til tross for samfunnsutviklingen ellers, fascinerer meg, forklarer Anja Carr.

Gjennom flere år har hun markert seg som en kunstner med en helt egen fargerik verden. Med subtile grep flytter hun lekefigurer inn i et voksenunivers.

– Jeg begynte å sy performancekostymer; mine voksen-versjoner av kjente karakterer for barn; som hybriden av Donald og Dolly Duck i en elektrisk lekebil for barn – iført jakke, uten klær på underkroppen, som i originalene – men med strap-on. Eller lateksversjonen av blekkspruten Blekkulf som skulle redde miljøet på 90-tallet, med godterisugekopper og en flaskepost med et japansk tresnitt fra 1814, som viser en kvinne seksuelt omsluttet av to blekkspruter. Disse inngår i en pågående fotoserie.

Noen av kostymene ble til skulpturer og installasjoner, før hun startet med nøyaktige oppskaleringer av leker.

– De første med denne teknikken var verket «Peachy Blue», fra 2016; de to My Little Pony-skulpturene i samme høyde som Shetlandsponnier, tvunget sammen i en felles flette, med referanser til brony-kulturen – altså voksne, oftest mannlige fans av denne «jenteleken», sier Carr.

Selfie-magneter og nett-troll-magneter

Videoinstallasjonen med 80 håndmalte banankasser på Høstutstillingen i 2013 og Carrs performance «Stardish» på Kunsthall Stavanger i 2017, der kunstneren gulpet opp en blanding av glasur og konfetti iført stjerneformet paljettkostyme. De er blant to av verkene hennes som har vekket sinne hos nett-troll over hele landet.

– Alt raseriet i kommentarfelt og innbokser er fascinerende og noe av grunnen til at jeg slettet Facebook og produserte skulpturen «lykketoll» (uten «r» altså) – det irriterende baby-lykketrollet som sto i veien for resten av utstillingen, slik nett-troll kan stå i veien for saklig debatt, sier Carr.

– I et større perspektiv er det jo kanskje det største baby-nett-trollet av alle som sitter på mest makt i verden akkurat nå. Det morsomme var at lykketrollet mitt forvandlet enkelte kunstkritikere til nett-troll da jeg viste det på utstillingen min på QB Gallery i Oslo i høst. De lot følelsene ta over, gikk til personangrep og ignorerte fakta som at tittelen peker på toll, landegrenser og forbruk, samt at trollets bleie kommer fra eldreomsorgen – en av dem ville utøve vold mot skulpturen!

My Little Pony-skulpturene som ble stilt ut på Høstutstillingen i 2017 ble imidlertid populære på små skjermer.

– Det var gøy å følge med på Instagram, sier hun.

Skulpturer i bur

Nye dyreskulpturer i sterke farger og en følelse av å befinne seg i en dyrehage  – det er planen for en separatutstilling som skal vises på Oppland Kunstsenter i 2019. Prosjektet er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond.

– Utstillingsproduksjonene mine er kostbare og støtten er helt avgjørende – jeg kunne ikke ikke gjennomført dem ellers, sier Carr.

–  Jeg vil ta i bruk en ny teknologi som kan stille spørsmål ved maktstrukturer; hvem som egentlig ser på hvem og overvåkingen i dagens teknologiske hverdag. Skulpturene kan fremkalle en ambivalent tilknytning hos betrakterne, da de vil ta utgangspunkt i en leke som mange kjenner.

Tekst av Katrine Sviland.